Er du for lat til å lage din egen basse? Nå kan du kjøpe et eksklusivt bassesett! Boksene inneholder én basse og ett kritt, i tillegg til en lekker trykksak med basse-info. Årets julegavetips?

Les mer…

Elevbedriften Sussebasser UB fra Melhus vgs ble kåret til beste kulturbedrift under NM for ungdomsbedrifter i april 2009.

Totalt var det de 80 beste ungdomsbedriftene fra hele landet som kjempet om tittelen.

De fem elevene som dannet bedriften var May Anita Halseth fra Støren,
Steinar Ekren, Mari Westad og Torkel Vigdal fra Melhus og Jens Folstad fra Buvika.

Vi gratulerer!

Video: Se innslag fra TV-Adressa her

Artikkel i Trønderbladet: Beste kulturbedrift og superselger

Les også: Deltaker Mari Westads blogg om saken

AO-klassen (Alternativ Opplæring) på Strinda vgs i Trondheim starta et prosjekt i faget Elevbedrift foran bassesesongen 2009.

Prosjektet går ut på å lage basser og selge dem til elever og lærere ved skolen, men også til andre interesserte.

Klassen håper de med dette prosjektet kan bidra til å vekke basseinteressen blant folk flest.

Les artikkelen her

NRK tok til vettet og laga et innslag om basse i programmet Norsk Attraksjon.

Linda Eide er en sprek dame, og her kan du se hvordan det gikk da hun utfordra et knippe bassespillende Lamonitter på hjemmebane.

Se hele innslaget her

Ekstramateriale: Se Øyvind og Linda lage basse her

10. juli 2001 sendte vi et brev til Rosenborg Ballklub og Nils A. Eggen. Vi syntes at RBK kunne innføre basse på treningene sine. Les brevet her!

Les mer…

En artikkel skrevet i Årbok for Trøndelag, 1981. Av Bjørn Sørenssen.

Les mer…

Opprinnelig publisert i SteinkjerSaga, 1999, nr.1, Årg. .9, ss.3-5.

Oppklipte ringer av en sykkelslange – fortrinnsvis en rød sykkelslange; trædd på et tau og knyttet sammen til en “smultring” – En basse! Et saftig oppspill; et elegant mottak på brystet; tre “vipp”; en finte og bassen lå i ruta til motspilleren. “Fæm baklængs og du e ut!”

Av Morten Stene

Enrings-basse

Bassen
Bassen var oppklipte ringer fra en sykkelslange, knyttet sammen til en klase eller “smultring”. På 60-tallet skulle det fortrinnsvis være ringer fra en rød sykkelslange. Til nød kunne man bruke svart sykkelslange, men den ga ikke samme spretten.

Noen laget basse av husholdningsstrikk – finskobasser. Nei det skulle være ringer av rød sykkelslange; knyttet passe stramt. Enhver basseekspert visste hva “passe stramt” var: Bassen skulle ha sprett og spenst, men samtidig en særegen slapphet.

Enkelte hadde også doble basser og trippelbasser. En dobbelbass laget man ved å ta en noe større sirkel med sykkelslangeringer; vri ringen til et åttetall; brekk åttetallet på midten og knytt topp og bunn: Vips. du har en dobbelbasse, med mer tyngde og sprett. Men den klassiske bassen var en passe stram smultring – av rød sykkelslange. Dessuten hadde alle bassene et individuelt preg.

Friminutt og bassekamp
Alle skolegutter på 1960-tallet hadde en basse i lomma; eller liggende i blekkhushullet på pulten mens brudden brøk og kommaregler fylte tavla. Friminutt og basskamp var to sider av samme sak. En gjeng gutter – tror ikke jentene spilte basse,
 
i alle fall ikke som jentegreie – tegnet hver sin basserute på størrelse med en kvadratmeter; tett inntil hverandre. Eller som det var på Steinkjer skole, ferdigmalte basseruter: Gule, kvadratiske ruter som lå ved tverrenden vest for Blåbygget.

Spillet
Bassespillet var et utslagsspill. Poenget var å få bassen plassert i motstandernes rute å gi han baklengsmål, og sørge for at bassen ikke havnet i egen rute. Det var på forhånd bestemt hvor mange baklengsmål som måtte til før man var utslått. Alle sto oppstilt i hver sin rute, og sparker bassen mellom seg.

Spillet starter med et oppspill, hvor bassen sparkes opp i lufta i minimum knehøgde. Da gjaldt det – med alle kroppselene unntatt armene – å få bassen ned i en av motstandernes ruter, og selvsagt unngå at bassen havnet i egen rute. Det ble baklengsmål, eller “prikk”, på den som lot bassen gå ned i sin rute. Strek gjaldt ikke! På forhånd var det bestemt hvor mye det “gikk til” før man var utslått.

Kompetansedrivende
Det skulle erfaring til for å beregne hvor mye det skulle “gå til” for å utnytte friminuttet maksimalt, samtidig som det ble kåret en vinner i løpet ti korte minutter. Vi strakk friminuttet langt; gjerne så langt at finalistene kom løpende akkurat i det klassen smatt inn døra. – Hvis ikke læreren var i det humøret at han lot den oppstilte klassen stå oppstilt, mens han – eller hun – myste strengt mot basserutene. Hvis blikk kunne drepe hadde det sannsynligvis blitt lite med elever etter hvert.

Hvem har ikke opplevd å bli den som måtte hente bassen etter siste spill, og komme aller sist til oppstilling under demonstrative falkeøyne – for etter ytterligere en kunstpause – å få signalet “vær skje god”! Jo takk. Da var det sikkert som banken (som det het før i tida) at den som ble hørt i påfølgende time var – ja nettopp – bassefinalistene. På den måten kunne bassespill bli svært så kompetansedrivende for enkelte!

Spilleregler
Den første fasen i spillet – opplegget – er det knyttet viktige regler til. Den som la opp, det vi si setter spillet i gang, var nødt til å sende bassen i minimum knehøyde. (Enkelte steder hevdes det at man praktiserte “taskhøyde” også). Videre skulle opplegget skje med ett spark på bassen. Når spillet var i gang kunne en enten sparke bassen direkte inn i en rute, eller gå med basen. Å gå med bassen ville si vippe den – holde bassen i lufta med spark, knestøt, headinger og brytsstøt – mens en gikk mot motstandernes rute.

Det var ikke tillatt å gå inn i ruta til andre. Målet var å legge bassen inn i ruta til motstanderen, slik at han fikk baklengsmål. Den som forsvarte ei rute hadde lov å gå ut av ruta, noe som ikke nødvendigvis var lurt. På forhånd var det bestemte hvor mye det gikk til før man var ute: “Ut på fæm” betydde for eksempel at når man hadde fått fem baklengsmål var man utslått.

Straffe
Knehøgdregelen gjaldt ikke når bassen var i spill. Det perfekte skuddet var lavt og hardt, gjerne etter at motspillerne var finta ut. Som i fotball var det ikke lov å bruke handa eller angripe motspillerens kropp. Slike synder førte til “staffe”. Oppstillinga var slik at den som fikk straffen mot seg sto bakerst i si rute, mens straffetakeren sto i diagonalt motsatt hjørne. Straffesparket ble tatt ved at man sto med samlede bein, la bassen på rista, og forsøkte å vippe eller lempe bassen inn i ruta til motspilleren. Men bassen måtte minst være i knehøyde.

Når straffen var ferdig gikk spillet som vanlig, gjerne uten stans hvis den som forsvarer seg redder ved å sende bassen tilbake i spill. Finalen i et spill var de to gjenværende spillere. Den som sist gikk ut hadde vunnet.

Variasjoner
Regelverket i basse er uskrevet, og varierer noe fra område til område, i like tidsepoker. Størst forskjell er det på om de tomme
rutene etter at noen hadde gått ut, ble dø-
ruter eller ikke. Ei dørute innebar at når
noen var “ute” så ble ruta til vedkommende
ei dø-rute som ga baklengsmål til den som
spilte bassen i ei slik rute. Så vidt jeg kan
huske spilte vi ikke med døruter på Steinkjer, men i Trondheim har dette vært vanlig [2, 4, 3].

Variasjoner finnes også i straffereglene, både når det gjelder oppstilling og utførelse. En variant i tillegg til det som er nevnt over var at den som fikk straffen mot seg sto bakerst i sin rute, og den som skulle ta straffen sto foran i sin rute.
Det hendte også at vi spilte lagbasse hvor tre til fire personer spilte på lag, mot et annet lag. Det ble laget et skille mellom rutene til de to laga, men hver spiller hadde sin rute. Ei individuell scoring, ble regnet som skåring for hele laget.

Opphavet
Opphavet til bassespillet vet man egentlig ikke så mye om. Noen antyder at den kom med sykkelslangen. Men sykkelringbassene er nok et velstandsfenomen. Den vanligste formen for basse etter første verdenskrig var votter og luer som var sam-
menrullet.

Andre mener at bassespillet kom
 med fotballen. Reglene har mange likhetspunkt, og det er ikke vanskelig å forestille seg at sammenrullede luer var billigere enn en ekte fotball i lær. Dessuten var bassespill mindre plasskrevende og kunne lett gjennomføres i en liten bakgård, eller praktiseres på en skolegård med forbud mot vanlig fotball [4].

Det er for øvrig mye som tyder at bassesportens Mekka har vært Trondheim, men at den har vært praktisert rundt omkring i hele Trøndelag. I hvilken grad bassespillet har vært praktisert utenfor Trøndelag vites ikke, men enkelte utvandrede “bassister” har eksportert sporten for kortere perioder til enkelte ikke-trønderske lokaliteter [3].

Et neglisjert kulturfenomen
Basse som sport og kulturfenomen har vært neglisjert. Men jeg er overbevist om at det er mange som vet og husker mye om bassespillet og dets regler – kanskje det til og med finnes bilder av bassespillende personer. På denne måten kan vi i fellesskap være med å ta vare på Steinkjers og Trøndelags bassekunnskaper og bassetra-
disjoner. Så ikke nøl med å ta kontakt hvis du har noe på hjertet!

—

Litteratur
1.    Enerstvedt, Å. (1982). Tampen brenner. Norske barneleikar. Oslo: Samlaget.
2.    Havdal, V.B. (1997). Basseregler. Internett (URL): http://vbd.idb.hist.no/basse/.
3.    Kjærvik, A. (1985). Lær “basse” av Købbe! Uke-Adressa, ss. 16-17. (20-07- 1985)
4.    Sørensen, B. (1980). Basse – ein trøndersport. I: Stemshaug, O. (red.) Årbok for Trøndelag. Trondheim: Trønderlaget. ss. 119-124.

Les mer…

Erotisk bassenovelle #1 av JaniX, skrevet i 2002

Herregud, så barnslig, var hennes første tanke. Langt der framme, i enden av parkeringsplassen, akkurat der hun måtte gå forbi, der stod en gjeng gutter og spilte basse. Strålende ettermiddagssol i skarp vårbris. Støv og grus som virvlet opp, armer og ben i alle retninger. Surr av opprømte stemmer.

- Den var ute!
- Var den ikke!

Hun dro på smilebåndet. Enn at voksne mannfolk holdt på sånn!

Du tror du er tøff, ja, tenkte hun da hun var kommet nærmere. Han så koselig nok ut med ermene på genseren trukket opp og det mørke bustete håret rett til værs. Men han hadde hendene i bukselommene mens hans spilte, som om han var en overlegent bedre bassespiller enn de andre.

Hun himlet oppgitt med øynene, men fulgte likevel med mens han driblet bassen med kneet, så med innsiden av foten, så kneet igjen.

- Avlevegring, skrek en fyr med briller.
- Ego, sa en annen.

Enig, tenkte hun og kniste for seg selv. Han fikk omsider hendene ut av lomma og vips var bassen landet hos han med brillene. Okay da, du er litt stilig, medgav hun motvillig for seg selv. Fin rumpe óg, kunne hun konstatere da han stappet hendene i lomma igjen. Hun tok seg sammen, kikket på ansiktet hans i stedet, et gutteaktig fjes med blikket festet på bassen.

Det var nesten så hun ble fornærmet over at han ikke hadde lagt merke til henne. Hun var ikke langt unna dem nå. Impulsivt gjorde hun et kast med hodet, som om det halvlange håret var plagsomt i brisen. Ingen reaksjon. Bingo, tenkte hun selvtilfreds noen sekunder senere. Han holdt på å ta overbalanse og bassen deiset ned i ruta hans. Til stor jubel og et vell av kommentarer fra de andre:

- Klæbb!
- Skjerp deg!
- Slutt å sjå på pia og konsentrer deg.

Han hevet øyenbrynene muntert, møtte blikket hennes og så på henne mens han svarte kameraten:

- Er ikke så lett det, sjø…

Veldig, veldig sjarmerende, tenkte hun i det hun gikk forbi. Så ned i bakken, var blitt temmelig rød rundt ørene. Hun måtte ikke snu seg. Hvis hun bare ikke snudde seg nå ville hun fremdeles ha et snev av kulhet igjen.
Hun stanset. Først nå oppdaget hun at hun selv hadde stappet hendene i bukse-lommene, men det var for sent å korrigere det. Hun snudde seg sakte.

- Ble du slått ut av spillet nå?
- Nei.

Hun tillot seg en siste titt på ham før hun sa akkurat det hun tenkte:

- Det var dumt.

—-

Les Erotisk Bassenovelle #1,  Les Erotisk Bassenovelle #2