Foto: Bjørn Christiansen (www.bj0rn.net)

Basse.no var til stede på Ladesletta og hjalp til med veiledning av bassespill under Skandia Cup 2010. Se bilder her.

Rekruttering av bassespillere er veldig viktig, så selvsagt stilte vi opp. Barn og unge som spiller fotball, har mye å tjene på å spille basse: Det er fin trening for balanse og finmotorikk. Og så er det selvsagt veldig moro!

Foto: Bjørn Christiansen (www.bj0rn.net)

Foto: Bjørn Christiansen (www.bj0rn.net)

Foto: Bjørn Christiansen (www.bj0rn.net)

Basse på Kongskrona. Foto: Per Jørgen Indergård.

Et knippe vakre bilder dukket opp i  e-brevboksen i dag. Er dette høyderekord for bassespilling? Se bildene her!

Søndag 30.mai 2010 tok Pål E. Martinussen, Øyvind Bjøntegaard, Jens Rønning og Per Jørgen Indergård en svipptur på Kongskrona i Sunndal, Møre og Romsdal for å spille basse 1818 meter over havet. Her snakker vi ivrige bassespillere! Er dette høyderekord for bassespilling tro?

Etter bildene å dømme, ser det ut som de bare vipper/sentrer, eller så kan ringene i snøen ha blitt tråkka i stykker..? Uansett om valget av bassesko vanskeliggjor spillinga, må vi si at dette var et meget sprekt tiltak!

Har du fine bilder av bassespilling? Send dem til  spill@basse.no da vel – gjerne med en beskrivelse/litt info om hva/hvem/hvor etc.

Les mer om basse her

Flere bilder fra Kongskrona:

Basse på Kongskrona. Foto: Per Jørgen Indergård

Basse på Kongskrona. Foto: Per Jørgen Indergård.

Basse på Kongskrona. Foto: Per Jørgen Indergård.

Basse på Kongskrona. Foto: Per Jørgen Indergård.

Basse på Kongskrona. Foto: Per Jørgen Indergård.

Fra gruppespillet i Lian Open 2010.

Lørdag 12.juni ble Lian Open 2010 arrangert. Se bilder fra turneringa her!

Ved foten til Bymarka møtte det opp et tjuetalls deltakere i alle aldre, både fruer og herrer, som trosset et noe surt trønder-vær. At regnet uteble var egentlig merkelig, da tunge, mørke skyer hang lavt rundt på alle kanter. Tatt været og VM i betraktning, kan vi si at oppmøtet egentlig var ganske bra.

Det ble spilt innledende gruppespill, der de to beste gikk direkte videre, mens treerne gikk til “oppsop-kvalik” og kjempa om de siste plassene i finalespillet.

Les mer om basse her

Førstepremien donert av Fru Pedersen, var to meget fine eksemplarer av aggressivt korsstingsbroderi, med påskriften “Jævla Hæstkuk” og “Hælvetes Fettkjærring”.

Vi takker for et bra tiltak og ønsker lykke til med kommende arrangement!

Bilder fra Lian Open 2010

Innledende gruppespill.

Innledende runder ble spilt på tre baner. Brukbart oppmøte.

Actionfylt på "Lian Stadion".

Arrangør Bernt tegner, roper og forklarer om gruppespillet og avansement.

Fullt fokus i finalerunden.

Finalerunde med ivrige spillere og tilskuere.

Finale.

Deltakerne i finalen. Fin premie!

Les alt om basse her

Instructions and info in English.

Basse

Basse is an old Norwegian game reminiscent of bag ball, where you defend your square (actually, it’s a circle). Everyone plays against everyone else.

It is Trondheim and the Trøndelag counties which is most often connected to this game, but other cities in Norway, such as Mo and Larvik, also have solid basse-traditions.

People have probably always had the need for kicking things. Either to compete, or simply to get something out of the system. Basse originated a long time ago and there are many theories as to how and when.

Some say it was a result of the “invention” of football (soccer) and developed as a cheap or free alternative, when one (maybe) could not afford a leather ball. Maybe.

As time went by basse earned a place in culture as a sport in its own right.

The basse is made from shredded bicycle-tubes.

VIDEO: See how a basse is made here.

You do not need a lot of muscle to play basse, but good technique, balance, speed and agility is an advantage.

How to play basse

The rules and regulations of basse depend upon the time and place. Part of the charm of the game is that there are no written rules or regulations. Parts of the descriptions below are collected from the rules of the World Championships of Basse. It is, of course, all right to make ones own variations based on these.

Make the squares
The first thing one has to do is to make the squares (circles) on the ground. Every contestant makes his own square, and aims to make it as similar to the others as possible. A diameter of 1-1,5 meters is suitable.

Try to draw the squares so that one has a square in the middle. The other squares are drawn with equal distance to each other around the middle square.

It is important that the squares are not drawn too close to each other. 30-40 cm apart is okay. Make sure to agree upon from which square to enter and exit the middle square.

If you are at the receiving end of an approved goal, you get a dot against you. Agree upon how many dots it takes before you are out. 3 is most common.

Run-through of the game:

The serve
The game starts with a server. The serve must not be lower than knee-height, and must be done with just one hit at the basse with the foot.

The game
You can hit the basse with all parts of the body except arms and hands.
The point of the game is to defend your square so that the basse doesn’t hit the ground inside it, but rather get the basse into someone else’s square. If you get an approved goal against yourself you are given a dot. It is not allowed to stand in someone else’s square. If the basse hits the ground outside the squares, a new serve is done by the player closest to the basse (or whoever playing).

Goal
The whole basse must hit the square within its boundaries for the goal to be approved. If its touching the circle, it’s not a goal (”strek”). If there’s any doubt wether the basse did touch the circle, it’s a nice rule to say it wasn’t a goal.

After an approved goal everyone moves one square clockwise before the next serve. The reason for this is that everyone gets the chance to defend the most ‘demanding’ squares.

Annulling the goal
The goal is annulled if;
a) the basse is dropped from ‘potty’ (between the thighs, the mouth or other bodily cavities) and into another players square
b) the player who scores steps into the square of the player with the goal against him

Goal on the receiving end of serve is annulled if:
c) the serve does not have a bent orbit
d) the serve is not in knee-height at any point of the orbit
e) the serve is an extension, i.e., a very hard shot by way of the receivers body and into his square

All goals are annulled at return serves (”gjenlegg”), i.e., the recipient of the serve plays straight back into the square of the player who just served, before the basse has been in contact with a third player (or the server himself).

Dead-squares
When a player leaves, the square he or she was defending becomes a dead-square. If the basse hits the dead-square, the following may occur, depending upon which rules you have chosen to follow:

1. The last one in touch with the basse leaves the game, no matter what the dot-status is
2. The last player in touch with the basse gets a dot
3. Nothing happens, if you choose to disregard the dead-square rules. Just pick it up and serve again.

Hands and penalties
Hands is counted only after a deliberate touching of the basse with the arm. If the basse falls into the perpetrator’s square right after the hands it is counted as a goal and no penalty is taken.The penalty is made by the one who last touched the basse before the hands. There are many variations on the penalty-shot, the most common rules are:

: executor should try to put or kick the basse in the perpetrator’s square.
: executor must touch his square with at least one foot.
: the basse should be laying still on the foot before executing.
: the perpetrator must touch the circle at the back of his square with one foot until the executor has lifted his foot from the ground.
: no knee-height rule during a penalty shot.
: executor is allowed to pass the basse to another player.
: if the penalty shot is saved and the basse still is in the air the basse is back in ordinary play.

Basse out of play
The basse is put out of play as a result of the following incidences:
a) the basse hits the ground
b) hands
c) during “stamp” (downward movement of the foot where the basse is hit or is thought to be hit with the sole of the foot) close to another player
d) during high kicks close to another players head
e) when a player is physically attacked with pushing and shoving

One shall attack the basse, not the player.

Final
When there are only 2 players left a final is played. During the final there is alternate serves until a winner as been declared. Difficult serves can be objected to and must then be served again. During finals return serves are allowed.

Judging
The players are their own judges and in most cases the majority rules. Players who have left the game are welcome to continue to rule.The players are responsible to keep track of the number of dots they have incurred. To aid this you have occasional rounds where everyone announces.

Hints for playing

Grounds

Basse can (and should) as a principle be played on any kind of surface.

Gravel: It is easier to draw the squares, but they are quicker to be erased. You get dirtier, but the danger of twisting your ankle is less than on tarmac. On this surface it is easier to judge if the basse was inside the square, as it leaves marks in the dirt. It is easier to let go and make the game more spectacular on this surface. Avoid the driest and dustiest grounds.

Tarmac: Drawn with paint or chalk the squares are more durable on this surface. Increased danger of twisting joints and ankles. No trace-marks from the basse to help judge goals or penalties. When painting permanent basse-grounds it is recommended to plan the size, the number of squares and the distance between them with utmost care before you commit paint to the tarmac.

Grass: Grass is always an excellent choice of grounds for sport. It maybe difficult to draw squares here, but if you play net-basse grass feels wonderful to play on. Also when you are training, i.e., centring and practicing tricks grass is a firm favourite to play on.

Indoors: Basse can easily be played indoors, but maybe it is best to concentrate on centring. Fine motor skills, passes and balance can also be practiced indoors, but move antiques and valuables out of the way!

Indoor play in halls and gyms is fine, but also here you could face difficulties drawing up the squares. You should ally yourself with owners and maintenance-staff before spraying or painting squares in places like this.

Making squares
Make the square with your heel, the inside of your shoe, a rock or a stick. If you use a piece of string as the radius and a stick at the end of it you get perfect circles as well as even thickness of the line.

If you use one of your feet as the centre and draw the square with the other foot, the square is fine, but the line has a tendency to be on the thick side.

If you play on tarmac you use chalk or a coloured rock to draw the squares. Painting squares takes more planning ahead and time.

Try to work out a reasonable collection of squares; take the number of players into account. If it’s not too many players it is a good idea to draw the middle square first and the others around this one.

Distance between squares
It is important that the squares are not drawn too closely. You get more space for ‘runs’ and you don’t bump into each other all the time. Recommended distance between squares is 30-40 cm.

Number of players
To get the best out of a round of basse, 4-8 players is recommended. 5-6 is the optimum. If you are too many players there is just too little room and you do not get involved enough in the game. Also it takes too long for the round to finish. If you are a lot of players it is better to split into groups to play and have a final between the groups at the end.

Kicking the basse/balance
Basse is largely a question of balance and swift changes of the centre of gravity. If you are in balance when you have the basse you are well advised to use the inside of your foot. With regards to the mobility of the foot this gives the best control for centring and tricks.

During harder shots (smashes) the ankle is often used. It‘s easier to get power behind the shot when you turn around in the air to kick the basse downwards.

The inner side of the foot is also good to make shots with, but it takes a lot of practice to get them hard enough. However, with the inner side it’s normally easier to hit the target more accurate.

Experienced basse-players have ‘basse-muscles’ and are able to produce spectacular shots from any angle or side.

Reception
It is often a good idea to lower the velocity of the basse on thighs or the chest to find your balance again before you shoot or centres on – or hit a giant smash.

Attack
Even if the point of the game is to get the basse into someone else’s square, it doesn’t mean that co-operation and playing beautifully is taboo. Spectacular runs, centres and turns are encouraged. The term ‘back-room’ gets a new dimension in basse.

Defence
Because one shall defend the square it is important to place oneself in relation to where the basse is. It is well advised to stand at the front of the square and make yourself ‘big’, but note that too wide a scope will make it easier to hit a tunnel.

If you play a final, one should leave the square to make it smaller, but note the risk of a lob.

Dead-square
It might be advisable to move the dead-square in relation to how many players are left and where they are located. If the basse lands in the dead-square the player is out of the game (”blakka”) or is given a dot.

It is also common to play without dead-squares, but the rounds will take longer to complete. This should all be agreed upon before the round commences.

Game exit
To be the first to leave the game is boring, but there is no use crying over spilt basse (!). Make sure you have a number of basses available, so that you can practice and keep warmed up and limber until the next round starts.

Final
The final is a game between the last two who are stil in the game. It’s recomended that the player with the least dots serves first in the final. With an equal number of dots it is noble to offer to serve first.

To avoid getting too close during the final it can be a good idea to play with a square between the two finalists.

It is best to play without dead-squares in the final. It is no fun loosing that way, besides, it is more worthy of a winner to finish off with a smash or a lob.

Rules
There are many variations on the rules of basse and one can make ones own as one tries out different kinds of basse-play. Just agree upon which rules apply before the game begins.

Oppdatering: Se bilder fra Lian Open 2010 her

Det er kanskje duket for basseturnering på Lian i Trondheim til sommeren. Datoen er foreløpig satt til helga 11-13. juni 2010.

Følg med på Facebooksiden til arrangementet her

Sitat Lian Open i basse 11. – 13. Juni:

Dersom mange blir med så vil vi kanskje få til den største basseturneringen siden VM på ærverdige Trondheim stadion i 1985 – og det på slike grisgrente strøk som Lian.

I utgangspunktet vil arrangementet bli holdt lørdag 12. juni, ved stor påmelding kan man utvide med en dag i begge ender.

Selve turneringen blir holdt på “Lian Stadion” som ligger i krysset Vådanveien – Solemsveien. Det tar 10 minutter å gå fra endeholdeplassen til trikken.

Nå kan du støtte bassens fremme – helt gratis! Om du har spillekort hos Norsk Tipping, kan du gi 5% av det du spiller for til FBF.

Fra 1. mars 2009 kan du som spiller hos Norsk Tipping bestemme hvilket lag eller forening i lokalmiljøet som skal motta inntil fem prosent av det beløpet du spiller for.

Vårt organisasjonsnummer er: 982 421 357

NB: Grasrotandelen går ikke utover innsatsen eller premien din. Men du bestemmer hvilken forening/idrettslag som fortjener din støtte.

Tilknytt deg FBF på én av følgende måter:

1.  SMS: Send GRASROTANDELEN 982 421 357 til  2020 (tjenesten er gratis).
2. Ta med deg ditt spillerkort til en av Norsk Tippings mange kommisjonærer. Skriv ut denne og ta med.
3. Internett: Les mer på Norsk Tipping sine nettsider

Les mer / skriv ut info her.

Så husk Foreningen for Bassens Fremme når du skal oppgi hvem du vil støtte ved tippedisken. Neste gang du leverer en lottokupong, så kan du altså automatisk støtte bassens framtid med kr 2,-

Du blir på denne måten med på å bevare bassen som det sanne kulturfenomenet den er. Takk for hjelpa!

Er du for lat til å lage din egen basse? Nå kan du kjøpe et eksklusivt bassesett! Boksene inneholder én basse og ett kritt, i tillegg til en lekker trykksak med basse-info. Årets julegavetips?
PS: Settene er nå utsolgt – i denne omgang..

Vet du ikke hva basse er? Les her!

Vi har nå laget 100 stk basse-sett for salg til kostpris. For mange er terskelen for høy til å lage sin egen basse. Da mener vi det er riktig å gi folk en flying start inn i bassens verden.

I settet ligger det en bra basse, ett kritt og infomateriell med diverse historikk, hvordan lage basse selv, tips og triks om bassespilling etc.

For å produsere bassene, har vi blant annet brukt støtten grasrotgiverne våre har bidratt med.  Les mer om hvordan bli grastrotgiver her.

Settene koster 100,- og er tilgjengelig i følgende butikker:

• Hotlips, Dronningensgate 27 (kart)
• Fru Pedersen, Kjøpmannsgata/Dronningensgate (kart)
• Svartlamon Samvirkelag, Strandveien 21 (kart)

—

(Kjøp gjerne noe annet fra disse butikkene også, når du allikevel er innom)

Om prosjektet
Dette er et testprosjekt der vi sjekker interessen blant folk for å kjøpe seg en basse. Om det blir vellykket, kan det hende det blir en ny runde senere. Bassesettene selges til kostpris, så ingen tjener penger på dette.

Det er ment som et tiltak for å gjøre bassen mer tilgjengelig. I en perfekt basseverden burde alle lage sin egen basse, men vi har erkjent at dette ikke vil skje.

Da er det bedre å knyte basser under armene på folk og tilby dem basser til en ok penge. Vi vil jo tross alt at folk skal spille!

Likefullt har vi et håp om at basseinteressen økes med dette, og at flere vil lage egne basser i framtida.

Sånn sett kan vi si at den dagen alle lærer (og gidder) å lage sin egen basse, og vi ikke selger flere sett, er prosjektet i mål:-)

Vi har samarbeidet med Dagsverket om produksjonen av bassene, og med Jonny Snorkel/Darling Media om brosjyren. Trondheim Kommune har som vanlig støttet oss med noen kroner, slik at vi ikke skal gå i minus. Og igjen nevner vi grasrotgiverne til Foreningen for Bassens Fremme. Takk til alle disse.

Bruk bassen!
Bassesettene er geniale julegaver, men det er viktig at bassene faktisk blir brukt og ikke bare havner som utstilling på hylla. Enten du kjøper til deg selv eller noen andre; følg opp og se til at bassen ikke blir liggende i boksen sin, men benyttes slik det er meninga den skal!

Elevbedriften Sussebasser UB fra Melhus vgs ble kåret til beste kulturbedrift under

Totalt var det de 80 beste ungdomsbedriftene fra hele landet som kjempet om tittelen.

De fem elevene som dannet bedriften var May Anita Halseth fra Støren,
Steinar Ekren, Mari Westad og Torkel Vigdal fra Melhus og Jens Folstad fra Buvika.

Vi gratulerer!

Video: Se innslag fra TV-Adressa her

Artikkel i Trønderbladet: Beste kulturbedrift og superselger

Les også: Deltaker Mari Westads blogg om saken

Prosjektet går ut på å lage basser og selge dem til elever og lærere ved skolen, men også til andre interesserte.

Klassen håper de med dette prosjektet kan bidra til å vekke basseinteressen blant folk flest.

Les artikkelen her

NRK tok til vettet og laga et innslag om basse i programmet Norsk Attraksjon.

Linda Eide er en sprek dame, og her kan du se hvordan det gikk da hun utfordra et knippe bassespillende Lamonitter på hjemmebane.

VIDEO: Se hele innslaget her

Ekstramateriale:  VIDEO: Se Øyvind og Linda lage basse her

Basse på RBK-trening

Hei og takk for mange mange fine år som RBK har gitt oss fotballentusiaster! Vi følger med dere og håper selvølgelig RBK gjør det bra også i fremtiden.

I disse tider med spilleroverganger og kapitaljag, synes vi det er viktig at man tar seg tid til å roe ned litt. Det er faktisk tid til refleksjon; få tankene bort fra mas i noen minutter – og det er her vi kommer inn:

Vi synes det skal innføres bassespilling på RBK-treningene.

Ei lita økt i uka er sannsynligvis nok. Det er mange argumenter for å innføre bassespillingen. Her er noen:

1. Det sosiale aspektet. Det er et poeng at det skal være humørfylt og gøy å spille. Dette skaper samhold og trygghet blant spillerne og i laget, noe som har en positiv effekt både på fotballbanen og ellers i klubben.

2. Nett- eller tennisfotball som praktiseres i dag er vel og bra. Med bassen som et supplement til dette – gjerne nettbasse, eller bare sentring og triksing – øves balanse og finmotorikk opp og man kan etterhvert begynne å snakke restitusjon også på det mentale plan.

3. Det er viktig at fotballklubbene bevarer sin identitet og er bevisste på hva de representerer. Vi mener alle spillere som har vært innom RBK skal huske klubben godt. Ikke bare skal de ha smakt inter- og nasjonal fotballstorhet – de skal ha fått tygge Trondheim og Trøndelag, noe bl.a. bassen representerer gjennom sin ur-trønderskhet

4. En klubb av RBKs kaliber har gjennomslagskraft. Innføres bassen på trening, veier dette tungt og dere er da med på å gjenopplive/bevare denne ærverdige sporten, slik den fortjener.

Dette er altså et forslag ispedd en dose godt humør. Likefullt er det seriøst ment.

Vi stiller selvfølgelig gladelig opp med gratis basser og veiledning. For mer info om basse, se våre internettsider: www.basse.no

Vi ser virkelig fram til å høre fra dere!

—

Dette brevet ble sendt Nils Arne Eggen 10. juli 2001. Vi fikk desverre aldri noe svar…

Av Bjørn Sørenssen
Årbok for Trøndelag 1980
Trondheim 1980:Trønderlaget ISSN 033-0419

Medan eg skriv desse linjene er det vår, og da eg sykla forbi Lilleby skole på veg til arbeid i dag, kunne eg med lette konstatere at med våren i Trondheim, kjem også bassen. Med jamnvekt på begge stavingane. I skolegarden er basserutene tatt i bruk og ein svart to-rings basse er på veg mot den berykta “dauruta” og rett etter stig den gamle kontroversen som eit hylekor opp mot vårhimmelen: “Blakka på daurut!” “Nei! Det må du sei først!” “Tosk! Det e ailltid blakka på daurut!” Og så bortetter til naseblodet flyt eller skoleklokka ringer. Eg syklar vidare eg veit at det enno fins faste haldepunkt i tilveret. Dessutan er det alltid blakka på daurut. Skulle berre mangle. Elles vart ein vel aldri ferdig.

Bassespelet, denne edle sporten, som saman med skotthyll er Trøndelags største gåve til den norske idrettsfloraen, er diverre også eit blankt kapittel i den norske idrettssoga. Så vidt eg veit, fins det førebels ikkje noke skriftleg materiale om basse, samstundes som eg i godt lag saman med andre trondheimsfolk ofte opplever at samtalen tar seg kraftig opp når ein kjem inn på dei innfløkte uskrivne bassereglane: her er alle like store autoritetar. Det blir mykje prat om at slik gjorde vi det på Lamon og slik på Byåsen, men enno har ingen tradisjonssamlar tatt på seg å få orden i dette digre tilfanget. Artikkelen er meint som ei utfordring til alle bassevenner i Trøndelag om å få fart i dette arbeidet og eit førebels første steg innafor ei ny forskningsgrein: bassevitskapen.

Først til sjølve gjenstanden. Ein basse blir laga av ringar som blir klipte opp av gamle sykkelslanger (vertikale snitt) som så blir bundne saman på ulike vis. Den enklaste forma er ein einringsbasse som på skap kan minne om ein smultring alt etter kor stramt ein knyt hyssingen. Einringsbassen er for småungar og nybyrjarar og klippsnittet på ringane er grovt. Den vanlegaste forma for basse er toringsbassen eller ein litt meir avansert modell basert på det same prinsippet, treringsbassen. Prinsippet for toringsbassen er to einringsbassar tredd i kvarandre. Problemet blir da å sjå til at bassen kjem i jamvekt, noko ein gjer ved hjelp av ulike samanbindingsmetodar. Ringsnittet skal vere så fint som mogleg, hyssingen skal vere stram, men ikkje for stram. Den ideelle toringsbassen skal minne om ein luftig ball og gje ein lett sprett ved tilslag. Det er viktig at knyttinga blir gjort skikkeleg. Det pinligaste ein basseeigar kan komme ut for er ein basse som går i oppløysing under spelet. Slikt blir ikkje gløymt så fort. Talet på spelarar kan vere frå to og oppover til tjue. Ein blir rådd til å haøde talet på spelarar under ti om ein skal ha noko håp om å få spele ferdig ein omgang innafor rimelig tid. Kvar deltakar lagar seg så kvar si rute med hjelp av krit, stole frå skolen, eller ein stein om underlaget er asfalt, hælen om underlaget er grus eller jord. (Eg skal ikkje her kommetere nærare dagens praksis med å sy putar under armane på den oppveksande generasjon i form av ferdigmåla basseruter i skolegardane).

Ei rute er i basseterminologi ein sirkel. Eg skal freiste å gje ei historisk forklaring på denne geometriske forvirringa lenger ute i artikkelen. No om ruta og konstruksjonen av ho: Spelaren freistar etter beste evne å konstruere ein så perfekt sirkel som mogleg med ein diameter på frå 1 til 1,5 m. På grusunderlag greier ein dette best ved å plassere den ein foten i sentrum og leike passar med beinet. Når dette er gjort, blir rutene sammenlikna og dei som er uakseptable, korrigerte. Det vanligste avviket kaller ein for eggrute, eit avvik som kan tolererast innafor visse, ikkje heilt definerte grenser. I regelen blir ein fort samde.

Så byrjer spelet. Målet er at ein ved hjelp av hovud, bein og bryst skal sjå til å få bassen plassert i ein av motstandarene si rute og sjå til at bassen ikkje hamnar i eiga rute. Til den første fasen i spelet, opplegget, er det knytt nokre viktige reglar: Den som legg opp, d.v.s. sett bassen i spel med foten, er nøydd til å sende den opp i ei bestemt høgd. Dei fleste stader i Trondheim er denne aksepterte høgda knehøgd. Ein informant frå Nonnegata påstår at han på Tyholt ein gong hadde kome i krangel med nokre gutar der som hevda at opplegget skulle gå i taskhøgd. Det har ikkje vore mogleg å få denne påstanden verifisert frå Tyholt-hald.

Vidare skal opplegget gjerast med eitt spark på bassen. Etter at bassen har komme i knehøgd og spelet er i gang, kan den einskilde “gå med bassen”, eller, som det retteleg heiter i terminologien, “vepp”. “Veppinga” skjer ved at ain held bassen i lufta med spark, knestøyt, headingar og bryststøyt med ein går mot motstandarane sine ruter.

Det er ikkje tillate å gå inn i ruta til den andre. Målet er så å legge inn bassen i ruta til ein motstandar, det blir da rekna som eit “mål” mot denne. Den som forsvarar ruta si har likevel lov til å gå ut av ruta for å hindre innlegg. Men det er ikkje særleg lurt å gå alt for langt ut av eiga rute, da ein kan risikere ein lobb over seg og ned i ruta.

Etter at bassen har hamna i ruta til ein av spelarane, blir status for omgangen gjort opp. Før spelet startar, blir spelarane samde om kor mange “mål” som kan tolas før ein må gå ut av spelet, eller blir blakka. Heiter det t.d. “blakka på fem”, må den som har fått fem “mål” mot seg gå ut. Etter kvart vellukka innlegg blir det så ropt opp kva stoda er, t.d.: 3-3-1-0-4. Knehøgdregelen gjeld ikkje når nokon skal legge inn etter at bassen har komme i spel. Det perfekte innlegget er lågt og hardt. Som i andre ballspel, gjelds det også her å finte ut motparten på førehand. I likskap med fotball er korkje hands eller angrep i kroppen på motstandar tillate. Både desse syndene blir straffa med ein straffer.

Det fins ulike reglar for strafferen. I Strindheimområdet var dette vanleg på slutten av 50-talet: Den som strafferen er dømd mot, skal stå bakerst i eiga rute, den som skal ta strafferen, skal stå fremst i si. Han står med samla bein, legg bassen på vrista og skal så freiste å lempe bassen, lågt og hardt, inn i ruta til “syndaren”. Odds for at det skal lykkas å hindre at det blir mål, er nok betre enn i handball og fotball, ca. 50/50.

Når ein av spelarane er blitt blakka og går ut av spelet, blir ruta hans daurute. Og her finn vi den evige krangelen blant bassespelarar: “blakka eller ikkje blakka på daurute?”. Blakka på daurute tyder det same som at om ein er så uheldig å spele bassen den i dauruta, må ein gå ut av spelet same kva resultat ein har frå før. Somme stader er det vanleg å innleie spelet med å seie t.d. “blakka på fem og blakka på daurut”. Andre stader er det sjølvsagt at det er blakka på daurute, slik at det ikkje trengs å nemnast særskilt. Ein finn også stader der regelen om blakke på daurute ikkje gjeld, og ein basse som hamner i dauruta her, gjer berre eitt mål mot den som har spela han. Fordelen med blakka på daurute er at det aukar risken for å gå ut av spelet, samstundes som det gjer sitt til at ikkje omgangen blir alt for lang.

“Finalen” i ein omgang basse er to gjenverande spelarar med dauruter på alle kantar. Da er det ikkje nokon fordel å ha opplegget, noko som resulterer i at motstandaren kjem på offensiven. Den som står att til slutt, er vinnaren av omgangen. Ein kamp kan reknast over eit ugrensa tal slike omgangar, t.d. hadde vi ein høst på realskolen (i Trondheim) ein kamp som gjekk over fleire månader med to omganger kvart frikvarter.

Regelverket i basse er uskrive, men stort sett nokså klart, når ein gjer unntak for kontroversar som “blakka på daurut”. Kroppstaklingar endar med straff, mens eit anna, mindre brott på regelverket, stamp (d.v.s. å nytte undersida av foten mot bassen) berre fører til annulering av eventuelle innlegg.

Opphav og spreiing

Med omsyn til teorier om opphavet til bassespelet, finn basseforskinga i dag seg på omlag samme nivå som eventyrforskinga ved byrjinga av førre hundreåret. Uvissa er stor, og sjølv dei mest fantasifulle hypotesane gjer krav på å bli tatt alvorleg. Ein teori (munnleg) har vore å sette den bakre grensa for opphavet til bassespelet til oppfinninga av sykkelslangen.

Det kan jo verke som ein høveleg og materialistisk vel fundert teori, men den blir svekka av at bassen ikkje alltid har vore ein sykkelringbasse, slik vi kjenner han i dag. Sykkelringbassen er i stor monn eit resultat av velstands-samfunnet – i gamle dagar vart sundkjørte og punkterte sykkelslangar lappa framfor at ein kasserte dei og nytta dei som råståff til å lage bassar av. Ein eldre informant kunne fortelje at den vanlegaste forma for basse i åra etter første verdskrigen var luer eller vottar som var hoprulla.

Frå den same informanten (frå Tempe) har vi også ei opplysning som kastar lys over det etymologiske problemet kring omgrepet basserute – den einaste ruta som blir definert som ein sirkel. Han kunne fortelje at basseruta på Tempe i 20-åra verkeleg var ei rute – kvadratisk. Av ymse årsakar, informanten meinte det var latskap, gjekk forma over til å bli ein sirkel, mens ein heldt på det opphavlege namnet, rute. Årsakane til denne endringa kan ha vore fleire – ei rund basserute er lettare å forsvare enn ei kvadratisk, samstundes som ho også er lettare å streke opp.

Sjølv hellar eg mest til ein teori som sett opphavet til bassespelet i samband med innføringa av fotballspelet i Noreg. Det skulle igjen tyde at vi kan datere spelet til omkring hundreårsskiftet. Dei mange likskapane mellom basse og fotball i regelverket tyder på at reglane i basse i stor monn er eit lån frå fotball. Vidare kan ein jo tenke seg at spelet har vorte til som resultat av plassmangel og forbod mot ballspel, t.d. i skolegarden – og endeleg det økonomiske argumentet i at hoprulla vottar eller luar var mykje billigare enn ein ekte “football” i lær.

Teorien om opphav i samband med fotball blir ellers understreka av at leiande fotballspelarar i Trondheim også alltid har vore kjende som eminente bassespelarar – “veppinga” til Odd Iversen går det enno gjetord om i Bispehaugen/Rosenborg-området. For min eigen del, er eg ikkje i tvil om at gjennombrottet til “troillongan” i norsk fotball i 1960 hadde ein klar saman-heng med det høgt utvikla nivået på bassespelet i det same området nokre få år før.

Kjem vi til spørsmålet om spreiing, er dette enda meir innfløkt enn teoriane kring historikken. Det første vi kan slå fast, er at sentrum for tradisjonen ligg i Trondheim. Frå dette sentret har så spelet spreidd seg ut over Trøndelagsfylka. Men det synes som om tradisjonane her har vore meir vekslande, noko som kan vere eit resultat av at tradisjonsspreiarane i all hovudsak har vore bygutar som har teke med seg spelet “i eksil”. Vi kan såleis høyre at det til dømes har vore spela basse på ein plass ei kort tid, men at tradisjonen ikkje har levd vidare. Vi vonar at lesarane kan hjelpe til med å gje informasjon om spreiing av basse i område utafor Trondheim.

Folk i frå Mo i Rana kan fortelje at det også har vore spela basse der, noko vi vel kan sette i samband med tilflytting av trondheimsfamiliar med tilknytning til Norsk Jernverk. Ein naturleg overgang frå Namdalen/Helgelandsområdet verkar ikkje sannsynleg, da vi (førebels?) ikkje har nokon bassetradisjon å vise til i dette området.

Variasjoner i regelverket

Innafor sentrum for bassetradisjonen, Trondheim by, er det store variasjonar i tradisjonen frå bydel til bydel, noko eg alt har vore inne på. Til dømes gjeld dette dei ulike oppfatningane om “blakka på daurut”. Vi finn også ulike reglar med omsyn til utføringa av “straffer”. Eg har alt nemnd kva som var gjengs praksis frå Strindheim-området: eksekutøren fremst i si rute, “offeret” lengst bak i si, ein låg “læmp” inn i ruta. På Byåsen hadde dei noko dei kalla “straffer i knehøgde”. I denne varianten stod båe i ruta til den som “strafferen” skulle takast mot, i kvar sin ende av ruta. Den som tok “strafferen” måtte da sjå til at den vart lagt opp i knehøgd. Eg har ikkje sett døme på denne praksisen, men eg synes det verkar som om slike “strafferar” gjev “offeret” vel store føremoner.

Eit særleg omgrep, “oppen”, har så langt eg har vore i stand til å røkje etter berre eksistert i Rosenborg/Bispehaugen-området. “Oppen” var siste sjanse for den som var blitt blakka. Han fekk da retten til å legge opp bassen ein siste gong. Om det da var nokon som spela bassen tilbake og han greidde å skåre på ein annan, fekk han rett til å halde fram i spelet. Det heile var såleis avhegig av at ein hadde gode kameratar igjen i spelet. I likskap med “blakka på daurut”, var det vanleg å bli samde om “oppen” på førehand, ein pleia da å seie “oppen ein” eller “oppen to”, alt etter som det skulle gjevast ein eller to slike sjansar.

Frå ein informant frå Steinkjer har eg fått vite at ein der spela “lagbasse”, der tre eller fire på lag spelar mot eit anna lag. Det blir laga ein strek som skil områda til dei to laga og kvar einskild spelar lagar si rute på den sida av streken som høyrer til laget. Skåring på kvar einskild spelar blir da rekna som skåring på heile laget. Kunne det vere usemje om regelverket på ulike stader i Trondheim, var det i det minste semje om ein ting over heile byen: basse var eit spel for gutar. Eg kan aldri hugse å ha opplevd å sjå ei jente i ei basserute. Med gjennombrotet for jentefotballen i Norge i dei siste fem-seks åra er eg spent på å få sjå om også dette skulle kunne gjere seg gjeldande innafor bassen.

Ver med å ta vare på bassetredisjonen!

I innleiinga sa eg at denne artikkelen berre var meint som eit første bidrag til ei tradisjonssamling som diverre ikkje er kome riktig i gang enno. Eg veit at det i Trondheim, og for den saks skuld også omkring i Trøndelag, sitt folk stinne av bassekunnskap som så langt ikkje har fått komme ut med det dei veit. Derfor vil eg avslutte med å oppmode lesarane å sende stoff om bassespelet inn til redaksjonen av “Årbok for Trøndelag”. Det som er av særlig stor interesse er

1. Omfanget av bassetradisjonen i Trøndelag utafor Trondheim. Har det vorte spela basse andre stader enn Trondheim, Orkanger, Steinkjer og Mo? Finst det interessante variantar av spelet utafor Trondheim?

2. Historikk. Når kom sykkelringbassen? Særlege variasjoner i spelet før i tida.

3. Bassespelet i dag. Nye reglar? Er jentene med i dag?

Bassen er eit trøndersk fenomen som har vore skammeleg neglisjert fram til no. Eg vonar at denne lille artikkelen kan vere med på å hjelpe til at ein no tek bassetradisjonen så pass alvorleg at ein får delar av den på prent.

—

Lagt på nett av Lars Andersen / www.basse.no

Oppklipte ringer av en sykkelslange – fortrinnsvis en rød sykkelslange; trædd på et tau og knyttet sammen til en “smultring” – En basse! Et saftig oppspill; et elegant mottak på brystet; tre “vipp”; en finte og bassen lå i ruta til motspilleren. “Fæm baklængs og du e ut!”

Av Morten Stene

Les hele artikkelen her!Basse er, samme med skotthyll, kanskje Trøndelags største gave til den norske idrettsfloraen. Mye tyder på at basse var (og er?) et unikt trøndersk fenomen [4, 1]. I Steinkjer er bassespill en utdødd sport i dag – så vidt jeg vet. Men minnene er sterke og meningene mange om basser, bassespillet og dets regler.

Bassen
Bassen var oppklipte ringer fra en sykkelslange, knyttet sammen til en klase eller “smultring”. På 60-tallet skulle det fortrinnsvis være ringer fra en rød sykkelslange. Til nød kun

ne man bruke svart sykkelslange, men den ga ikke samme spretten.

Noen laget basse av husholdningsstrikk – finskobasser. Nei det skulle være ringer av rød sykkelslange; knyttet passe stramt. Enhver basseekspert visste hva “passe stramt” var: Bassen skulle ha sprett og spenst, men samtidig en særegen slapphet.

Enkelte hadde også doble basser og trippelbasser. En dobbelbass laget man ved å ta en noe st

ørre sirkel med sykkelslangeringer; vri ringen til et åttetall; brekk åttetallet på midten og knytt topp og bunn: Vips. du har en dobbelbasse, med mer tyngde og sprett. Men den klassiske bassen var en passe stram smultring – av rød sykkelslange. Dessuten hadde alle bassene et individuelt preg.

Friminutt og bassekamp
Alle skolegutter på 1960-tallet hadde en basse i lomma; eller liggende i blekkhushullet på pulten mens brudden brøk og kommaregler fylte tavla. Friminutt og basskamp var to sider av samme sak. En gjeng gutter – tror ikke jentene spilte basse,
 
i alle fall ikke som jentegreie – tegnet hver sin basserute på størrelse med en kvadratmeter; tett inntil hverandre. Eller som det var på Steinkjer skole, ferdigmalte basseruter: Gule, kvadratiske ruter som lå ved tverrenden vest for Blåbygget.

Spillet
Bassespillet var et utslagsspill. Poenget var å få bassen plassert i motstandernes rute å gi han baklengsmål, og sørge for at bassen ikke havnet i egen rute. Det var på forhånd bestemt hvor mange baklengsmål som måtte til før man var utslått. Alle sto oppstilt i hver sin rute, og sparker bassen mellom seg.

Spillet starter med et oppspill, hvor bassen sparkes opp i lufta i minimum knehøgde. Da gjaldt det – med alle kroppselene unntatt armene – å få bassen ned i en av motstandernes ruter, og selvsagt unngå at bassen havnet i egen rute. Det ble baklengsmål, eller “prikk”, på den som lot bassen gå ned i sin rute. Strek gjaldt ikke! På forhånd var det bestemt hvor mye det “gikk til” før man var utslått.

Kompetansedrivende
Det skulle erfaring til for å beregne hvor mye det skulle “gå til” for å utnytte friminuttet maksimalt, samtidig som det ble kåret en vinner i løpet ti korte minutter. Vi strakk friminuttet langt; gjerne så langt at finalistene kom løpende akkurat i det klassen smatt inn døra. – Hvis ikke læreren var i det humøret at han lot den oppstilte klassen stå oppstilt, mens han – eller hun – myste strengt mot basserutene. Hvis blikk kunne drepe hadde det sannsynligvis blitt lite med elever etter hvert.

Hvem har ikke opplevd å bli den som måtte hente bassen etter siste spill, og komme aller sist til oppstilling under demonstrative falkeøyne – for etter ytterligere en kunstpause – å få signalet “vær skje god”! Jo takk. Da var det sikkert som banken (som det het før i tida) at den som ble hørt i påfølgende time var – ja nettopp – bassefinalistene. På den måten kunne bassespill bli svært så kompetansedrivende for enkelte!

Spilleregler
Den første fasen i spillet – opplegget – er det knyttet viktige regler til. Den som la opp, det vi si setter spillet i gang, var nødt til å sende bassen i minimum knehøyde. (Enkelte steder hevdes det at man praktiserte “taskhøyde” også). Videre skulle opplegget skje med ett spark på bassen. Når spillet var i gang kunne en enten sparke bassen direkte inn i en rute, eller gå med basen. Å gå med bassen ville si vippe den – holde bassen i lufta med spark, knestøt, headinger og brytsstøt – mens en gikk mot motstandernes rute.

Det var ikke tillatt å gå inn i ruta til andre. Målet var å legge bassen inn i ruta til motstanderen, slik at han fikk baklengsmål. Den som forsvarte ei rute hadde lov å gå ut av ruta, noe som ikke nødvendigvis var lurt. På forhånd var det bestemte hvor mye det gikk til før man var ute: “Ut på fæm” betydde for eksempel at når man hadde fått fem baklengsmål var man utslått.

Straffe
Knehøgdregelen gjaldt ikke når bassen var i spill. Det perfekte skuddet var lavt og hardt, gjerne etter at motspillerne var finta ut. Som i fotball var det ikke lov å bruke handa eller angripe motspillerens kropp. Slike synder førte til “staffe”. Oppstillinga var slik at den som fikk straffen mot seg sto bakerst i si rute, mens straffetakeren sto i diagonalt motsatt hjørne. Straffesparket ble tatt ved at man sto med samlede bein, la bassen på rista, og forsøkte å vippe eller lempe bassen inn i ruta til motspilleren. Men bassen måtte minst være i knehøyde.

Når straffen var ferdig gikk spillet som vanlig, gjerne uten stans hvis den som forsvarer seg redder ved å sende bassen tilbake i spill. Finalen i et spill var de to gjenværende spillere. Den som sist gikk ut hadde vunnet.

Variasjoner
Regelverket i basse er uskrevet, og varierer noe fra område til område, i like tidsepoker. Størst forskjell er det på om de tomme
rutene etter at noen hadde gått ut, ble dø-
ruter eller ikke. Ei dørute innebar at når
noen var “ute” så ble ruta til vedkommende
ei dø-rute som ga baklengsmål til den som
spilte bassen i ei slik rute. Så vidt jeg kan
huske spilte vi ikke med døruter på Steinkjer, men i Trondheim har dette vært vanlig [2, 4, 3].

Variasjoner finnes også i straffereglene, både når det gjelder oppstilling og utførelse. En variant i tillegg til det som er nevnt over var at den som fikk straffen mot seg sto bakerst i sin rute, og den som skulle ta straffen sto foran i sin rute.
Det hendte også at vi spilte lagbasse hvor tre til fire personer spilte på lag, mot et annet lag. Det ble laget et skille mellom rutene til de to laga, men hver spiller hadde sin rute. Ei individuell scoring, ble regnet som skåring for hele laget.

Opphavet
Opphavet til bassespillet vet man egentlig ikke så mye om. Noen antyder at den kom med sykkelslangen. Men sykkelringbassene er nok et velstandsfenomen. Den vanligste formen for basse etter første verdenskrig var votter og luer som var sam-
menrullet.

Andre mener at bassespillet kom
 med fotballen. Reglene har mange likhetspunkt, og det er ikke vanskelig å forestille seg at sammenrullede luer var billigere enn en ekte fotball i lær. Dessuten var bassespill mindre plasskrevende og kunne lett gjennomføres i en liten bakgård, eller praktiseres på en skolegård med forbud mot vanlig fotball [4].

Det er for øvrig mye som tyder at bassesportens Mekka har vært Trondheim, men at den har vært praktisert rundt omkring i hele Trøndelag. I hvilken grad bassespillet har vært praktisert utenfor Trøndelag vites ikke, men enkelte utvandrede “bassister” har eksportert sporten for kortere perioder til enkelte ikke-trønderske lokaliteter [3].

Et neglisjert kulturfenomen
Basse som sport og kulturfenomen har vært neglisjert. Men jeg er overbevist om at det er mange som vet og husker mye om bassespillet og dets regler – kanskje det til og med finnes bilder av bassespillende personer. På denne måten kan vi i fellesskap være med å ta vare på Steinkjers og Trøndelags bassekunnskaper og bassetra-
disjoner. Så ikke nøl med å ta kontakt hvis du har noe på hjertet!

—

Litteratur
1.    Enerstvedt, Å. (1982). Tampen brenner. Norske barneleikar. Oslo: Samlaget.
2.    Havdal, V.B. (1997). Basseregler. Internett (URL): http://vbd.idb.hist.no/basse/.
3.    Kjærvik, A. (1985). Lær “basse” av Købbe! Uke-Adressa, ss. 16-17. (20-07- 1985)
4.    Sørensen, B. (1980). Basse – ein trøndersport. I: Stemshaug, O. (red.) Årbok for Trøndelag. Trondheim: Trønderlaget. ss. 119-124.

FORORD

Vi har valgt å skrive en oppgave om en aktivitet som ikke alle kjenner til. Aktiviteten er lite belyst og med få unntak finnes det ikke litteratur om den. Derfor er store deler av oppgaven basert på intervju og samtaler med personer som vet mye om emnet, samt egne erfaringer. Aktiviteten er BASSE. Gjennom denne oppgaven vil vi fortelle hva basse er, litt om hvor den kommer fra og hvordan basse spilles.

Våre intensjoner med oppgaven er å stimulere til økt bassespill, og orientere om aktiviteten slik at flere får høre om basse og vite hvordan det spilles. På bakgrunn av det har vi lagt ved et idehefte som vedlegg, slik at alle som vil lære barn å spille basse har et dokument å støtte seg på. Det kan være lærere, aktivitetsledere eller andre som jobber med barn som kan ha interesse av et slikt idehefte. Også barn med interesse for å lære seg basse kan ha utbytte av å lese dette idehefte.

Som lærerstudenter var det naturlig å rette søkelyset mot grunnskolen og drøfte hvordan basse kan brukes i undervisningen av skolebarn. Denne oppgaven må ikke sees som en fasit på hvordan basse skal spilles eller bør læres, men være et veiledningsdokument i dette arbeidet.

Vi vil rette en stor takk til Stein Johansen ved Sosialantropologiskinstitutt ved Universitetet i Trondheim for god veiledning og bakgrunnskunnskap. Uten han ville det vært vanskelig å lage denne oppgaven. Vi vil også takke Svein Didriksen for hans bidrag, og vår veileder ved HiST avd. for lærerutdanning, Ragnar Hofsnes. Vi håper oppgaven kan bidra til å øke basseaktiviteten blant barn i Trondheimsdistriktet, og kanskje andre deler av landet.

1.0 INNLEDNING

1.1 BAKGRUNN FOR OPPGAVEN

Vi valgte å skrive om emnet basse fordi vi visste at det ikke var skrevet noe om det fra før. Vi ville lage en oppgave som kunne brukes til å formidle bassetradisjonen. Vi visste at basseaktiviteten holdt på å forsvinne og ønsket å snu denne trenden. Tanken var å lage en oppgave som ikke skulle settes i hylla ved Høgskolen i Sør-Trøndelag, men som kunne brukes til å lære bort basseaktiviteten til nye generasjoner. Vårt ønske er å videreføre tradisjonen og sørge for at basseaktiviteten ikke forsvinner.

1.2 TEMA OG PROBLEMSTILLING

Vi har valgt temaet: Basse. Og vi har satt opp følgende problemstilling:

- Hvordan fremme basseaktiviteten og stimulere til økt bassespill?

I oppgaven vil vi bruke ordene bassespill, basseaktivitet og å spille basse om selve måten å spille på. Vi vil også bruke ordet basse om selve spillet. Ordet basse/en basse brukes også om gjenstanden det spilles med.

1.3 AVGRENSING AV OPPGAVEN

Vi har valg å se på hvordan vi (og andre) kan øke basseaktiviteten blant barn. Vi vil rette søkelyset mot skolen, se på hvorfor basse bør spilles der og hvordan aktivitetsnivået kan økes. Vi vil også gi noen begrunnelser for hvorfor barn bør spille basse. For å finne ut hvordan en kan fremme basseaktiviten i dag har vi tatt et blikk tilbake i tid, da det ble spilt mye mer basse.

Basse er en aktivitet med mange ulike spillemåter og regler. I vårt ideheft presenterer vi bare en form for bassespill, den som spilles/har blitt spilt mest i Trondheim.

1.4 OPPGAVENS OPPBYGNING

Oppgaven er delt i to. Oppgaven består av drøfting og refleksjon over problemstillingen. Den har også et idehefte som er lagt ved som vedlegg (Vedlegg 1). Dette heftet er ment å gi lærere eller andre nok kunnskaper om spillet slik at de kan formidle det til barn. I innledningen fortelles det hva oppgaven går ut på. Først i hoveddelen nevnes det litt om hvorfor basseaktiviteten har gått tilbake, så reflekterer vi over hvordan basseaktiviteten kan økes. Denne delen av oppgaven, som vi også har valgt å legge størst vekt på, er ikke så lang. Dette betyr ikke at vi ikke har reflektert for lite på denne delen, men det skyldes at vi bare har funnet en effektiv måte som vi kan bidra med i dette arbeidet (ideheftet må også sees på som en del av denne refleksjonen).

Til slutt i hoveddelen kommer vi med noen begrunnelser for hvorfor barn bør spille basse både i og utenfor skolen. Det er lagt ved et idehefte som vedlegg til oppgaven. Dette heftet er ment som veiledning for folk som vil lære barn om basse. Det inneholder noe historikk, spilleregler og tips til hvordan en kan lage en basse.

1.5 METODE

1.5.1 Innhenting av stoff

Siden det så og si ikke finnes skriftlig stoff om temaet basse har vi samlet inn de aller fleste opplysninger muntlig. Vi har snakket med folk som har spilt mye basse og som har samlet inn litt stoff om det. Spesielt arrangørene av det uoffisielle VM i basse i 1981 og 1986 hadde samlet inn en del informasjon om historie og regler. Vi foretok intervju av to personer, Stein Johansen og Svein Didriksen, og store deler av oppgaven er basert på disse intervjuene. I tillegg har vi støttet oss til våre egne erfaringer med basse og måten det ble praktisert da vi gikk på skolen.

For å finne begrunnelser til at barn bør spille basse har vi støttet oss til relevant teori om barns fysiske utvikling og trening av motorikk. I tillegg har vi sett på hva de nye læreplanene trolig vil legge vekt på.

1.5.2 Feilkilder

Den største feilkilden er at våre opplysninger i stor grad er begrenset til ett geografisk område. Vårt kildemateriale er begrenset til Trondheim og hvordan basse har blitt spilt og spilles der. I tillegg stammer opplysningene hovedsakelig fra 60-årene og oppover til i dag. Vi har kun få opplysninger om hvordan det var før denne perioden.

Fra våre kilder har vi fått opplysninger om hvordan basse har blitt spilt/spilles og utbredelsen av det andre steder i inn og utland. Vi har ikke gått tilbake og sjekket disse opplysningene ytterligere, slik at de kan være unøyaktige og/eller uriktige. Når det gjelder utbredelsen av bassespillet kan det spilles andre steder og på andre måter enn det vi har funnet fram til. Spesielt opplysningene om bassespill i utlandet er trolig mangelfull.

Basse spilles på ulike måter fra sted til sted. Variasjonen i aktiviteten gjør at de reglene vi har gjengitt her, ikke trenger å være de som brukes mest. I Trondheim er det disse som er mest vanlig, men vi vet ikke om de er det andre steder i landet. Det kan også forekomme at vi har glemt av regler eller tolket dem feil. Den dalende interessen for bassespillet har vi begrunnet ut fra samfunnsforandringer. Ingen vet hva denne trenden skyldes, men vi har valg å tolke de samfunnsmessige forholdene som den mest trolige forklaringen. Våre tolkninger trenger selvfølgelig ikke å være riktige.

2.0 HOVEDDEL

2.1 HVORFOR HAR BASSEAKTIVITETEN GÅTT TILBAKE?

2.1.1 Historisk perspektiv

Med hensyn til teorier om bassespillets opphav, befinner basseforskninga i dag seg på omtrent samme nivå som eventyrforskninga ved begynnelsen av det forrige århundret. Uvissheten er stor og kildematerialet lite. Vi har ikke gått så grundig til verks at vi vet hva som er det egentlige opphavet til basse. Vi har heller ikke funnet ut hvorfor det heter basse, eller hvor stor utbredelsen av aktiviteten er i virkeligheten.

“En mulig teori har vært å sette den bakre grensa for opphavet til bassespillet til oppfinnelsen av sykkelslangen (slutten av 1800-tallet). Det kan jo virke som en logisk og naturlig teori, men den blir svekket av at bassen ikke alltid har vært laget av en sykkelslange, slik vi kjenner den i dag. Sykkelslangebassen er i stor grad et resultat av velstandssamfunnet – i gamle dager ble istykkerkjørte og punkterte sykkelslanger lappa i stedet for at en kasserte og brukte dem som råstoff til å lage basse av. En eldre informasjonskilde kunne opplyse at den vanligste formen for basse i årene etter den første verdenskrigen var luer eller votter som var sammenrullet.”
(ref. Bjørn Sørensen: Basse – ein trøndersport)

“En annen teori kan være at basse oppsto når fotballen kom. Å trikse med bassen har mye til felles med den triksingen fotballspillere gjør og reglene har mange fellestrekk. Basse kunne ha oppstått fordi det var dyrt å kjøpe fotball, fotball var forbudt enkelte steder (bl.a. skoler) og at bassespillet krevde mindre plass enn fotball. Fotballen kom også til Norge, i organiserte former, ved århundreskiftet. Teorien om at opprinnelsen av basse har sammenheng med fotball blir styrket ved at mange ledende fotballspillere i Trondheim har vært kjent som eminente bassespillere, f. eks. Odd Iversen, Ola By Rise, Tore Lindseth, Svein Didriksen og mange flere.” (ref. Stein Johansen)

“Mye tyder på at Trondheim har vært det opprinnelige sentrum for bassespillets spredning, i Norge. Ingen andre steder i landet er bassen så utbredt som i Trondheim. Ut fra Trondheim har bassen spredt seg til trøndelagsfylkene og videre ut til andre steder i landet. dette kan trolig forklares med at utflyttere fra Trondheim har tatt med seg bassetradisjonen til nye steder. Utenom Trondheim er basse utbredt i Mo i Rana og Larvik. At basse spilles mye i Mo I Rana kan komme av tilflyttede trondheimsfamilier som hadde tilknytning til Norsk Jernverk. Til Larvik kom sannsynligvis bassen med innflytteren Mons Mjelde jr. i 1956 / 57 , men der spilles det med firkantede ruter). Ellers finnes det visse bassetradisjoner i Kyrksæterøra, Ski (ved Oslo), Kristiansund, Vesterålen, Lier og sikkert flere steder som vi ikke har fått nyss om.”
(ref. Stein Johansen)

“I Trondheim var interessen for basse størst rundt midt på 60-tallet. På slutten av 60-tallet begynte interessen å gå nedover, og denne trenden har bare fortsatt slik at bassetradisjonen står svakere enn noen gang. Det kan skyldes de samfunnsendringene som vi opplever. Barn har mye organisert fritid slik at de ikke har tid til å spille basse eller andre frileiker. En annen årsak kan være at tilgangen til sykkelslanger muligens har blitt mindre”
(ref. Stein Johansen)

“I basse er det et begrep som heter basserute. Til tross for det navnet gir uttrykk for er det mest vanlige at basseruten er formet som en sirkel. En kilde kan fortelle at basserutene i 1920 årene virkelig var formet som en rute, dvs. kvadratisk. Årsaken til at ruten har blitt en sirkel kan være flere. En sirkel er lettere å forsvare enn et kvadrat (langt til hjørnene) og en sirkel er lettere å streke opp. Likevel har man beholdt begrepet basserute.Dette er den eneste ruten vi vet om som blir definert som en sirkel.”
(ref. Bjørn Sørensen)

“Om bassens utbredelse i utlandet har vi fått vite at det spilles mye basse i Sør-Marokko uten at vi vet hvor gammelt fenomenet er og/eller om det er noen historisk forbindelse mellom spillets utbredelse i Marokko og Trondheim. Marokkanerne spiller også med basser av sykkelslanger, men uten ruter. Det spilles også basse i en øy i Karibien og i en landsby i Nord-Italia, i det siste tilfellet p.g.a. turister fra Trondheim.
I Kansas City spilles det også basse (observert av Stein Johansen i 1989), Malaysia der det spilles det med basse laget av bast, Hong Kong (sett på tv av Stein Johansen), Ghana (infokilde Stein Roll), Japan, Taiwan og sikkert mange andre steder. Omfanget av spillet og hvordan det spilles i utlandet er vi usikker på. Som norske patrioter kan vi støtte oss til en teori som går ut på at norske sjømenn har tatt med seg bassen ut i verden!
Det finnes sikkert også ulike typer spill/leiker om ligner på basse rundt om i verden. I blant annet Danmark og USA er det noe som heter “footbag” og som ligner på basse. Her brukes en liten ball på størrelse med en golfball og som er fylt med små erter/kuler.”

2.1.2 Samfunnsmessige forhold

Bassespill har nå blitt en sjelden begivenhet og et ukjent begrep for mange barn på skolene i Trondheim, hvorfor ?. Denne negative utviklingen har vi ikke funnet noe konkret svar på, men vi tror at samfunnsendringene spiller en stor rolle.
I vårt moderne samfunn er hverdagen preget av økende organisering og institusjonalisering og det organiserte samfunn. Dette gjelder også for barna. De tilbringer mye tid i barnehage og skole slik at det blir lite tid til lek i nabolaget. Idrettslag, korps, klubber osv. tar mer og mer tid. Denne utviklingen har ført til at barna har fått mindre tid til frilek.
For barna er idrett den største organiserte aktiviteten . Nå begynner flere barn med organisert idrett allerede omkring skolestarten (noen begynner også før). En årsak til denne utviklingen er stadig økende krav til spesialisering. Før i tiden trengte man ikke å trene tre-fire ganger i uka for å bli med på klubblaget i fotball. Det mangler heller ikke tilbud på turneringer, så fritiden i mange helger blir også brukt til organisert idrett. Vi tror at organisert idrett sammen med det økende tilbud av fritidsklubber og andre organisjonstyper opptar en større del av barns fritid nå enn tidligere. Dette er ikke automatisk en negativ utvikling, men et faktum er at da blir den tiden som barn har til frilek mindre.

Mediene har også fått stor innpass i vårt moderne samfunn. TV (ofte med tilgang på mange TV-stasjoner), video, TV-spill, og PC finnes nå i mange hjem. Før i tiden var det TV- titting kun på kveldstid, mens nå til dags kan barna ofte bare å skifte kanal og de har TV-underholdning hele dagen. Barna tilbringer stadig lengre tid med alle disse “passive” aktivitetene. Vi tror at spesielt PC, som er det siste “allmannseieproduktet”, vil få et enda større innpass i barnas hverdag i fremtiden.

Økt velstand er et viktig stikkord når en skal prøve å finne årsaken til disse “passive” aktivitetenes inntog i barns hverdag. Da vi var i grunnskolealder hadde vi ikke alle disse mulighetene. Vi var ikke så materialistisk utstyrt som de fleste barn er nå. Vi måtte i større grad aktivisere oss selv i fritiden, men nå rekker ikke barna å kjede seg slik at de får behov for aktivisere seg selv. Det var ikke bare å låne en video eller TV-spill for å få fritiden til å gå.
Barna nå til dags har ikke behov for så stor kreativitet for å aktivisere fritiden sin, de kan få mye lagt opp i hendene. Vi tror at denne utviklingen er en vesentlig grunn for at slike selvaktiviserende aktiviteter som f.eks. bassespill holder på å forsvinne.

2.2 HVORDAN FREMME BASSEAKTIVITETEN?

Vi har tidligere funnet ut at samfunnsforandringene er en hovedårsak til at bassen holder på å forsvinne, og samfunnet vil stadig være i en evig forandring enten vi vil det eller ikke. Det blir da naturlig å se på om noe kan gjøres på dette området for å snu denne trenden. Det finnes samfunnsforandringer som er vanskelige å gjøre noe med.
Medienes inntog i samfunnet setter sitt preg på barna. Med et så stort og lokkende utvalg som vi nå har i “passive” aktiviteter (henv. pkt. 2.1.2.), så er det naturlig at barna bruker mer av sin fritid på dette. Undersøkelser viser at barn tilbringer mye mer tid foran TV-apparatet nå enn før i tiden. De voksne begynner etter hvert å skjønne at dette kan bli et problem. En mulig løsning kan være et samarbeid mellom skole og hjem. Foreldrene og læreren i en klasse kan bli enige om ca. hvor lenge (og hva) elevene daglig skal få se TV. Da vet barna at f.eks. frem til klokka seks så må de finne på noe annet.

Samfunnsendringene har også ført til at begge foreldrene ofte er ut i arbeidslivet, og da må jo noen passe barna. Skole-fritidsordningen er et tiltak som “nylig” er blitt opprettet p.g.a. denne utviklingen, og vi tror at denne ordningen har kommet for å bli. Dette synes vi ikke er ikke noe negativt tiltak, men her får barna rett og slett ikke tid til å kjede seg. Aktivitetene blir her ofte drevet i organiserte former, og når de har frilek får de også som regel mange aktiviteter/leker å velge mellom. Før i tiden var som regel mor hjemme, barna hadde ikke så mange leker å velge mellom og kjedet seg oftere. Gå ut å lek sa mor, og barna måtte finne på noe selv. Her kommer vi også inn på en annen samfunnsforandring som det er vanskelig å gjøre noe med, nemlig menneskenes økende velstand.
Vi kan ikke hindre at barna stadig får flere leker å velge mellom. De trenger ikke lenger bruke sin kreativitet for å slippe å kjede seg. Mange av de lekene og aktivitetene som var i bruk på mor og fars tid er borte. Det kan da være artig for de voksne (både foreldre og andre “primæroppdragere”) å vise barna noen av disse aktivitetene (som f.eks. basse). Her er det da viktig at de voksne viser hvordan dette kan gjøres, og hvis de voksne deltar så bør de ikke bestemme, men være med på barnas premisser.

Vi tror at for å få bassen “på banen igjen”, må barna få mere tid til frilek. Et inntrykk som sitter igjen hos oss er at de voksne av og til hjelper til litt for mye for å få barna inn i organiserte fritidsformer. Mange gjør det sikkert for at de bryr seg om barna, synes kanskje synd på dem og vil ikke at de skal kjede seg. Barna har en evne til å finne på ting selv , som vi tror mange voksne ikke alltid er like klar over.
Vårt inntrykk er at det har blitt gjort lite konkret for å fremme basseaktiviteten etter at den begynte å gå tilbake.
Et uoffisielt VM i basse foregår årlig i Trondheim i forbindelse med TMV-festivalen, men uten den store publisiteten. I forbindelse med disse begivenhetene har det blitt skrevet en og annen avisspalte. Det er sikkert mulig å gjøre noe mer ut av denne årlige begivenheten, men vi går ut i fra at den økonomiske siden av saken setter grenser her. Høsten 1986 var det også et innslag om basse i TV-programmet Norge rundt, men det er det sannsynligvis de færreste som husker.

Hvordan skal man så konkret fremme denne “utdøende” kulturarven?
Vi tror at informasjon/opplysning er det første steget i prosessen for å øke basseaktiviteten. Hvem skal så gjøre dette? Da vi først og fremst har barn som målgruppe er lærere og fritidsklubbledere aktuelle personer i denne prosessen. Vi tror allikevel at kun personer med spesielt stor interesse for basse vil prøve å engasjere i dette arbeidet. Det finnes eksempel på hvor dette er gjort, også uten spesielt hell (henv. til vedlegg 3). Vi vil i alle fall prøve å bidra med vårt for å børste støv av denne særpregede trønderske kulturarven som bassen representerer, og ut i fra forslaget til den nye lærerplanen samt L-93 (generell del om tradisjoner), tror vi at vi har et godt utgangspunkt for å lykkes. I første omgang blir vi sannsynligvis de eneste til å utføre dette arbeidet (kallet), men etter hvert håper vi å få med flere spillere på dette laget. Vårt bidrag vil av økonomiske og tidsmessige hensyn begrense seg til grunnskolene i Trondheimsdistriktet.

Dette arbeidet er allerede startet. Det første vi gjorde var å utarbeide et idehefte om basse (se vedlegg). Dette heftet er ment brukt som et veiledningsdokument for de som ikke kan eller husker basse, men som kunne tenke seg å lære det bort til andre.
Ideheftet inneholder regler og spillemåte for basse samt en liste over ord og uttrykk som er relevant når en skal spille basse.
Så kontaktet vi Trondheim kommune avd. oppvekst for å finne ut hvem vi videre skulle henvende oss til. De henviste oss til kontaktpersonene for grunnskolene i de seks distriktene i Trondheim kommune for avd. oppvekst. Vi har nå begynt å kontakte disse personene for å høre om de er interessert i å videreformidle ideheftet som vi har laget til skolene de representerer, og hittil har vi fått kun positiv respons.
Når vi kontakter de forskjellige distriktsavdelingene oppfordrer vi dessuten at de sprer denne muligheten til evt. andre interesserte. I et distrikt var det en person som både var ansvarlig for skolene og fritidsklubbene, og han lovte at også fritidsklubbene som var tilknyttet “hans” distrikt skulle få informasjonen om dette ideheftet.
Hvis det oppstår respons (noe vi håper), vil vi gledelig være kontaktpersoner og evt. bistå hvis det trengs mer informasjon eller hjelp. Det kan f.eks. være et ønske om mer bakgrunnstoff, eller at vi skal komme på skolene og demonstrere hvordan basse kan spilles.

Mange lærere har selv erfaringer med bassespill, og da kan det bidra til at de videreformidler ideen til barna og viser denne “kunsten” slik de selv har lært den.
Vårt idehefte er ikke en fasit som må videreformidles. Det viktigste for oss er at basseaktiviteten kan blomstre opp igjen. Det er ikke mye utstyr eller plass som skal til for å drive denne aktiviteten, så når vi nå får spredd dette tilbudet, har vi tro på at bassens tid ikke er forbi. Vi vil vente å se hvordan responsen blir på de ovenfornevnte handlinger før vi evt. fordyper oss mer i vårt arbeid. Videre konkrete planer har vi ikke, men evt. videre arbeid kommer uansett ikke i gang før til høsten, for vi har valgt å få hele denne semesteroppgaven (inkl. ideheftet) vurdert før vi sender noe fra oss.

2.3 HVORFOR DRIVE BASSEAKTIVITET?

2.3.1 Generelt

Ved å spille basse er du med på å trene opp grov -og finmotorikk, sansemotorikk og sosiale ferdigheter. Når du spiller bruker du grovmotoriske bevegelser som å gå, løpe og hoppe. Det brukes også mer finmotoriske bevegelser som går på vipping, øye – hånd koordinasjon og heading.

Basse kan kanskje kalles en teknisk aktivitet ettersom det dreier seg om å ha kontroll over bassen . Teknikk bygger på fysiske, koordinative og psykiske egenskaper. I alderen 5-12 år er det funksjonelt å utvikle tekniske ferdigheter. Det organiske grunnlaget gjør at denne type motorisk læring bør komme i denne alderen. Likevel er bassespillet en så omfattende aktivitet at det passer for barn fra ca. 8 år og oppover. Det skyldes at det kreves noe teknikk og koordinasjon for å lykkes i aktiviteten. Basse er en aktivitet som det kan være lett å lykkes i, men det kan også være motsatt. Det avhenger av hva du behersker og hva du ikke behersker. I basse stilles det ikke så store krav til for eksempel styrke, men det kreves forholdsvis god koordinasjon. (Det betyr at det stilles krav til å samordne flere bevegelser). Koordinasjon kan defineres som evnen til å samordne kroppsbevegelser i forhold til hverandre og til omgivelsene (Treningslære, s.170). Den viktigste samordningen er mellom øye – fot. Øye – fot koordinasjonen er avhengig av synssansen og (selvfølgelig) trykk- og følelsessansen.

La oss ta et eksempel: En bassespiller står et stykke utenfor sin egen basserute og ser at bassen kanskje vil lande i basseruta hans. Spillerens øyne sender beskjed til synssenteret som bearbeider meldingene på bakgrunn av gammel erfaring og beregner straks bassens bane, hvor og når den vil lande. Flere nervesentra sammenholder sine erfaringer og konkluderer med at det kan være en mulighet for å nå fram før bassen lander i ruta. Spilleren har på bakgrunn av tidligere opplevelser selvtillit nok til å tro at han kan klare det og bestemmer seg for å prøve.
Nervesentrene samarbeider så likevektssansen (vestibulærsansen) får gitt melding til riktige muskler om å forskyve tyngdepunktet slik at kroppen kan være klar til å løpe i riktig retning mot landingsstedet.
Og så starter løpeturen….. . Nervesentrene må samarbeide perfekt for et godt resultat, de gir sine beskjeder til musklene. Nervesentrene får tilbakemelding fra trykk -og følelsessansen under føttene når beinet er i bakken og når det er i luften. Spilleren strekker den ene foten fram og treffer bassen i dens bane slik at den spretter utenfor basseruta.
Bravo, ropes det. Flott! Spilleren opplever mestringsglede, styrket selvbilde og sosial suksess. (Treningslære og Barn i vekst)

Bassespill kan altså være med på å trene opp sanseorganene og samarbeidet mellom sanseinntrykkene, nervesentra og musklene som utfører bevegelsene. Samordning av bevegelser krever at sanseinntrykkene fra de ulike sanseorganene samordnes med det arbeidet musklene utfører. For at en bevegelse skal skje raskt og mest mulig hensiktsmessig ut i fra en oppstått situasjon, må informasjonen via nervebanene gå uten hindringer eller forsinkelser. Utviklingen av nervesentra og nervebanene vokser og modnes etter som barna vokser og er avhengig av stimulering under veksten. I bassespill skjer ting fort, og uventede situasjoner dukker opp slik at det krever at spillerne har forholdsvis god sansemotorikk for å mestre dette spillet godt. En grundigere organisk analyse om sansemotorikk og hva som skjer i nervecellene og nervesentrene vil vi ikke gå inn på her.
Men i eksemplet som er nevnt ovenfor har vi kanskje andre som er med og spiller, men som aldri kunne tenkt seg å prøve noe sånt. Noens erfaringer er slik at de har gitt opp for lengst. Enkelte gjør forsøk, men har ikke gode nok nervebaner til å kunne koordinere sine bevegelser fort nok. De starter for sent, de evt. løper for langsomt og/eller de treffer ikke bassen.

Siden basse har noe konkurransepreg over seg ved at en går ut ved et bestemt antall mål imot seg, kan dette føre til at de samme spillerne går ut først hele tiden og at disse får svekket sin selvtillit. En måte å hindre dette er å tone ned det som går på antall mål og konkurransepreg.
Det trenger nødvendigvis ikke å være seieren som betyr mest i basse. Det er ofte en balansegang mellom det å ha det morsomt, vise kunster/triks og det å vinne.
Hvor konkurranseorientert bassespillet blir, avhenger av hvor stor vekt spillerne legger i det å vinne. Hvis en kutter ut den bestemte verdien som en spiller går ut av spillet på, blir konkurranseaspektet svekket. Da kan man likevel telle mål, men holde på så lenge en vil. På den måten unngår man at noen går ut av spillet før de andre. Likevel kan en utrope en vinner av spillet, den som har minst mål mot seg når de slutter av. Det viktigste er å ha det gøy når en spiller og ikke la konkurranseinstinktet ta over.

Alderen på barna bør være et medvirkende argument når en bestemmer seg for hvor mye det skal bety å vinne, om en i det hele tatt skal utpeke en vinner. Dette er tanker en må ha i bakhodet hvis en skal lære bassespillet til barn og unge.

Basse kan kalles en lek i den forstand at det er en aktivitet som er tilfredsstillende i seg selv, det vil si en aktivitet for aktivitetens egen skyld. Barna styrer selv reglene i basse og de får utfolde sin bevegelsestrang. Basse kan gi barna fysiske erfaringer slik at de blir fortrolig med egne bevegelsesmuligheter. De kan oppleve det å mestre grunnleggende fysiske ferdigheter. Basse kan være et fint redskap for å øve opp barns motorikk, koordinasjon, balanse og persepsjon.
Barna retter oppmerksomheten mot bassen og ikke egne bevegelser, slik at bevegelsene blir friere og mer spontane.

I tillegg til at leken hjelper barn å mestre grunnleggende fysiske ferdigheter, er den med på å gi barna sosial trening. I basse kan det oppstå en form for rollelek eller rollespill. Det kan f.eks. være ved tvilstilfelle om godkjenning av mål. Spillerne inntar hver sin rolle for å løse denne oppståtte situasjonen. I slike tilfeller kan to spillere stå hardt mot hverandre. Da må de andre spillerne ta meglerens rolle for å løse denne konflikten.
Når det spilles basse er det et sosialt samspill mellom deltakerne. De kommuniserer, samarbeider og forholder seg til hverandre. Som nevnt ovenfor kan det oppstå uenighet underveis i spillet og da trengs det konfliktløsning. Spillerne må sammen prøve å løse konflikten for at spillet skal kunne gå videre. Dette krever samhold slik at ikke noen overkjører andre og bestemmer alt.

Av og til er det slik at den som eier bassen har det siste ordet. Hvis han ikke får ha et ord med i laget har han et pressmiddel. Han kan ta bassen å gå! Likevel har vi opplevd at det utvikles et samhold i ei gruppe som spiller basse. Alle må tilpasse seg hverandre for at det skal fungere. Det dreier seg om å gi og ta hver sin gang. Ofte er det flertallet som avgjør uoverensstemmelser i gruppa. Dette er god sosial trening for deltakerne. De må ta hensyn til hverandre og forholde seg til de gjeldende regler og normer.

Motoriske ferdigheter som brukes mye i basse er på mange måter lik dem som brukes i fotball. Vi kan si at tekniske ferdigheter innlært i bassespill kan direkte overføres til fotball. I basse er det viktig å ha et godt mottak og å få kontroll over bassen. Deretter er det viktig å beholde kontrollen (vippe) til en får lagt en pasning eller et skudd. Det samme gjelder i fotball slik at vi kan si at basse er god trening for fotballspillere. Noe som styrker det er at mange RBK – spillere spilte mye basse. Vi kan nevne Odd Iversen, Ola By Rise, Sverre Brandhaug, Tore Lindseth og Svein Didriksen. Didriksen kunne fortelle at han som 19 åring debuterte på RBK i 1974. Da fikk han en kommentar fra tribunen som sa at han hadde spilt mye basse. Det kunne publikum se ved måten Didriksen behandlet ballen på, ved å bruke mye innsiden av foten. Innsiden av foten er mye brukt i bassespillet til å vippe med.
I fotball kreves det motoriske ferdigheter som styrke og kondisjon. Dette er ferdigheter som ikke brukes så mye i basse. Basse krever ikke at du er så godt trent for å klare å henge med for fullt. Noe som illustrerer det er at bassespillet har stått sterkt i “friker” miljøer.
I UFFA (ungdom for fri aktivitet) i Trondheim, står bassespillet fortsatt sterkt.

Hvorfor skal en da drive med basseaktivitet og hva gir bassespillet av nyttige ferdigheter og lærdom? Vi kan si at bassespillet har så mange likhetstrekk med fotball at fotballspillere kan bruke det som alternativ trening. Hvis forholdene ikke ligger til rette for fotball kan en alltids spille basse, det krever ikke så mye plass, tid eller utstyr. Basse er en variert aktivitet slik at det krever mange forskjellige bevegelsesmønstre. En trener opp et allsidig bevegelsesgrunnlag, både grov -og finmotorikk, og i tillegg er det en sosial aktivitet. Følelsen av å være med i en gruppe og å delta i fellesskapet er viktig del av bassespillet.

2.3.2 Hvorfor drive basse i grunnskolen

Som tidligere nevnt så var interessen for bassespillet størst midt på av 60-tallet. I den norske skolen ble det også spilt mye basse på denne tida. Vi har snakket med personer som gikk på skole i Trondheim i 60-årene (Stein Johansen og Svein Didriksen). En av dem kunne fortelle at det var fotballforbud ved skolen slik at de spilte basse i stedet for fotball. Noen av guttene møtte gjerne opp 20-30 min før skolestart for å spille basse. Det ble spilt mest i friminuttene, men også en del på fritiden. Det lå spenning i å stjele kritt til å tegne opp ruter, men det hendte at de ble nødt til å bruke steiner (kalkstein, murstein). Det ble mindre bassespilling på ungdomsskolen og denne trenden fortsatte i videre skolegangen.

På slutten av 70-tallet ble det malt opp basseruter i skolegården til mange Trondheimsskoler. Det som var litt merkelig med disse rutene var at de ble plassert så nær hverandre. Hvorfor basseruten ble tegnet opp på denne måten vet vi ikke, men kan rutenes plassering være helsefarlige? Når rutene ligger så tett kan det fort bli til at spillerne står å sparker hverandre på leggen når bassen befinner seg mellom rutene.
Vårt inntrykk av bassespillet i Trondheimsskolene i dag er at basserutene er i bruk, men ikke så mye som før. Et annet trekk vi har lagt merke til er at elevene ofte spiller med fotball, i stedet for basse. Årsaken til dette kan være at tilgjengeligheten til fotballer er større enn tilgjengeligheten til punkterte sykkelslanger.

En mulighet for å snu denne trenden kunne vært å ta inn basse i kroppsøvingsfaget. I høringsutkastet for ny læreplan i kroppsøving (L-97, s.1) står det at: “Gjennom et allsidig utvalg av aktiviteter vil elevene få et grunnlag for å velge trenings -og/eller mosjonsformer som passer til deres egne interesser og forutsetninger, og som gir utvidet mulighet til sosialt samvær i fritida”.
Å spille basse kan være en av disse aktivitetene som er med på å gi elevene den gleden ved å være i bevegelse.

Hvis vi går dypere inn i høringsutkastet for ny læreplan for kroppsøving finner vi at grunnleggende bevegelsesaktiviteter som systematisk stimulerer sanser og øver motorikken, skal være kjernen i kroppsøvingsfaget på småskoletrinnet (1-4 klasse). Det er her et mål (sansemotorisk) at barna hver dag skal få erfaring med aktiviteter som stimulerer hele sanseapparatet. De skal øve opp motorisk koordinasjon og presisjon i bevegelsene sine, slik at den fysiske ferdigheten blir en ressurs i lek og samvær med andre barn.
På mellomtrinnet (5-7 klasse) er grunnleggende sansemotorisk trening fremdeles viktig. Barna skal oppleve glede og spenning ved å mestre stadig nye utfordringer i lekpreget fysisk aktivitet. Under mål for samarbeid og sosialt samvær står det at ved å ta hensyn til hverandre og respektere regler skal de utvikle glede over å ta del i ulike typer aktivitet som krever fysiske ferdigheter.
På ungdomstrinnet (8-10 klasse) står det at aktiviteter fra mellomtrinnet skal kunne føres videre og utdypes. Det blir lagt mer vekt på å analysere og vurdere aktivitetene, med tanke på at elevene skal finne fram til aktuelle fritidsaktiviteter. Et mål innen fysisk aktivitet og helse er at elevene skal bli fortrolige med egne evner og forutsetninger i ulike aktiviteter innenfor lek og idrett, og med de ulike tilbudene i lokalmiljøet.
Det står også at den norske idrettskulturen er mangfoldig og varierer i utbredelse og omfang. Det får virkning for utvalget av idretter ved den enkelte skole. I noen miljø er det viktig å styrke den lokale idrettstradisjonen, i andre miljø er det ønskelig og nødvendig å innføre nye idretter (Basseaktiviteten kan kanskje ikke kalles en idrett, men den har tradisjoner flere steder i landet).
Å innføre eller styrke basseaktiviteten kan kanskje bli en av kroppsøvingsfagets oppgaver i framtiden.

Basse kan også få inntreden i andre fag enn kroppsøving. Hvis det finnes en bassetradisjon ved et sted kan det være interessant å se på bassens opprinnelse og opphav i historietimene. I tillegg kunne det å lage en basse vært en fin formingsaktivitet. Elevene i skolen har behov for frilek uten innblanding fra voksne. Basse er en aktivitet som krever lite ressurser, lite plass og som kan spilles så og si overalt. Hvis barna lærer å spille basse trengs det ikke mer tilrettelegging fra voksne. Det trengs ikke å tegne opp ruter for barna, det kan de gjøre selv. Ved at elevene selv får bestemme hvor og hvorfor de vil spille basse gir det kanskje økt interesse for aktiviteten.

Hvis vi ser på utformingen av mange skolegårder, er mange av dem små, lite utfordrende og har få lekeapparater. De gir kanskje ikke elevene de utfordringene de trenger for innlæring av motoriske ferdigheter. Basse kan være med på å gi elevene motorisk læring og erfaring i en skolegård, som f.eks. har et lite attraktivt og utfordrende område. Alle skoler må ta hensyn til økonomi og ressurser når de skal utforme eller forandre utearealet ved skolen. Det begrenser ofte muligheten til å lage et godt uteareal som tilrettelegger til rette for allsidig motorisk utvikling. Bassespillet trenger ikke disse ressursene, det trengs ikke å bli tilrettelagt for engang. Basse kan spilles overalt bare man har en liten flate av asfalt, grus eller gress.

Jenter har fra gammelt av spilt lite basse. De har kommet mer med etter hvert, noe som vi også har sett i fotball der jentene nå er med for fullt. Vårt inntrykk er at jentene er med på lik linje som guttene og spiller basse.
Mange jenter vil ikke spille fotball eller drive andre idretter sammen med gutter. Det kan skyldes guttenes styrke og voldsomhet. Basse gir ikke rom for voldsomheter og sammenstøt. Spillerne befinner seg i hver sin rute og kroppskontakt er nesten ikke lov. Dette kan gi jentene trygghet slik at de synes det er gøy å spille basse.

3.0 KONKLUSJON

3.1 MÅL OG FUNKSJON

Om vi oppnår de mål vi har satt oss med denne oppgaven, vil vi ikke finne ut før det har gått en tid. Det kommer an på hvor godt vi får spredt vår informasjon til skolene og andre institusjoner. Videre er vi avhengige av lærere og andre som mottar ideheftet, og hvor aktivt de bruker det slik at elevene kan få glede av det. Vi får bare vente og håpe.
Uansett mener vi at det har blitt- og vil bli lagt ned en god del arbeid for å prøve å “gjenopplive” bassekunsten. Oppgavens funksjon vil i første rekke være å gi folk som er interessert i å videreformidle bassetradisjonen.
Våre intensjoner er at dette ideheftet skal fungere som en støtte for de som har lyst å lære bort bassekunsten.

3.2 VEIEN VIDERE

Noe av veien videre har vi av naturlige grunner valgt å plassere mot slutten i pkt. 2.2 (hvordan fremme basseaktiviteten?). Det dreier seg om den evt. videre veien hvis vi får god respons på våre tiltak. Uavhengig av den responsen vi mottar, synes vi at det grunnlag for å jobbe videre med dette, både i og utenfor skolen.
Vi har gjennom denne oppgaven at bassen kan gi barn mange positive tilskudd. Barna øver opp sine motoriske utvikling samtidig som at bassespill gir mye sosial læring.

I høringsutkastet til L-97 så står det at det skal legges større vekt på frilek. Videre står det i L-93 (generell del) at en skal ta vare på og utdype elevenes kunnskap til den lokale tradisjonen. Dette mener vi er begrunnelser gode nok for at det må jobbes videre for bassens eksistens. Vi har i alle fall satt oss som mål at vi vil bruke denne aktiviteten i vår yrkesutøving.

Vedlegg: Idehefte

Innledning

Basse er en aktivitet som har stått sterkt i Trondheim og spesielt i skolene. De siste 30 årene har basseaktiviteten gått tilbake og det er kanskje mulig at den forsvinner helt. For å hindre at denne tradisjonen blir borte håper vi at mange tar på seg å formidle denne lokale kulturarven videre. Lykke til!

Basseaktiviteten oppsto trolig rundt århundreskiftet på samme tid som fotballen kom. Basse har mange likhetstrekk med fotball både i spillemåte og regler. Årsaken til at basse dukket opp kan ha vært fotballforbud på skoler, plassmangel og at det var dyrt kjøpe en fotball. Det ser ut til at Trondheim er sentrum for spredningen av bassespillet. Ingen andre steder i landet er bassespillet så utbredt som i Trøndelagsregionen, selv om det spilles basse mange steder rundt omkring i landet. Det spilles også basse flere steder i utlandet. Det er registrert basseaktivitet både i Amerika, Asia og Afrika.

Barn bør drive basseaktivitet fordi det gir dem nyttige kunnskaper og ferdigheter. Basse er en sosial lekpreget aktivitet. Gjennom lek med andre lærer barna å fungere sosialt. De må forholde seg til andre, kommunisere og samarbeide for at denne leken skal fungere. Basse er med på å gi barna motorisk utvikling. Basseaktiviteten stiller krav til samordning av kroppsbevegelser i forhold til hverandre og til omgivelsene, spesielt øye – fot koordinasjon. Ved å spille basse stimuleres sanseapparatet og barna utvikler sin sansemotorikk. Teknikk er også en del av bassespillet. Å få kontroll over bassen og beholde kontrollen gir barna muligheter til å utvikle tekniske ferdigheter. Disse ferdighetene kan f.eks.overføres direkte til fotball hvis barna har interesse for det.

Skolen får snart nye læreplaner (L-97) som vi må rette seg etter. De signalene som er gitt sier blant annet at kroppsøvingsfaget skal og legge større vekt på lek. Den generelle delen av L-93 sier dessuten at en skal ta vare på og utdype elevens kunnskap til den lokale tradisjon (bassen betrakter vi som en trøndersk kulturtradisjon). Basseaktiviteten gir rom for lek og mange steder er det en lokal tradisjon å spille basse. Det gir muligheter for at basseaktiviteten kan brukes i undervisningen på skoler. Å lage en god basse er ikke enkelt og før i tiden ble det sett på som en hemmelig håndverkskunst. Det kan f.eks. være en fin formingsaktivitet å la barn lage basse på skolen.

Trondheim, mars 1996

Hans Lervik og Per Johnny Teigene

Regler og spillemåte

Basse har aldri vært en organisert idrett/aktivitet. Det har medført at det ikke har blitt utarbeidet et reglement på samme måte som i organiserte idretter (f.eks. fotball). Basse kan spilles på mange forskjellige måter, og det er opp til spillerne å avgjøre hvilke regler de vil spille etter. Spillerne må på forhånd bli enige om reglene slik at det ikke oppstår uenighet eller krangling. Måten å spille basse på varierer fra sted til sted, men hovedtrekkene er de samme overalt.
Vi vil lage et oppsett med regler som kan brukes i basse, men det er ikke noe i veien for å spille med andre regler. Våre regler er fra Trondheim og er i hovedsak hentet fra det uoffisielle “basse VM” i Trondheim i 1986. Til slutt vil det følge med en oversikt over ord og uttrykk (med forklaringer), som forekommer i basse.

De som skal være med å spille, streker opp hver sin rute i nærheten av hverandre (hvis det ikke finnes ferdigmerkede ruter). Basserutene (sirkler) og de bør ha en diameter på 1,5-2m. Det er en fordel om det er minst en halv meter mellom nærliggende ruter (fra strek til strek). Størrelsen på rutene må tilpasses alderen på deltakerne. Spillerne rullerer ved mål, det vil si at alle skifter rute i en bestemt retning (med urviserne). Hvis rutene er tegnet hulter i bulter må spillerne skifte rute etter forhåndsbestemt mønster.

Det kan være fra 2 deltakere og oppover, men blir det for mange medfører det at aktiviteten blir mindre intens og at noen kanskje faller utenom. Vi er av den oppfatning at 3-8 spillere er et passe antall deltakere.

Alle spillerne står i hver sin rute når bassen settes i spill. Spillet går ut på å hindre at bassen treffer inne i sin egen rute, og å få bassen ned i de andres rute. Alle spiller mot alle. Det er derimot lov til å gå sammen for å prøve å lage mål på enkeltpersoner. Når bassen treffer bakken i en rute blir det mål og da skifter spillerne ruter i det forhåndsbestemt mønsteret. Godkjenning av mål skjer når hele bassen er innenfor streken på ruta.

Når bassen treffer bakken utenfor noen av rutene, eller på streken til rutene, er bassen ute av spill. Bassen er også ute av spill ved hands, høyt spark, stamp og angrep på motspillere (jmf.fotballregler). Spillerne har ikke lov til å angripe hverandre og kroppskontakt er nesten ikke lov. Når bassen har vært ute av spill eller det er blitt mål, settes spillet i gang ved at en av spillerne tar bassen i hånda og foretar et tilslag på bassen med foten.
Å sette bassen i spill kalles opplegg og foretas av den som får tak i bassen etter at den har vært ute av spill. Hvis bassen går direkte i en av rutene ved opplegg stilles det krav til at bassen må ha vært over spillernes knehøyde for at målet skal kunne godkjennes. Dette gjelder ikke hvis bassen blir berørt av andre før den treffer inne i ruta.

Alle kroppsdeler unntatt hendene kan brukes i spillet, men ved igangsetting av spillet brukes kun foten. Hvis en spiller forsettelig berører bassen med hendene (hands) dømmes det straffe. Straffen taes av sistemann som berørte bassen før handsen. Straffetakeren må ha begge føttene inne i sin egen rute når straffen taes. Bassen legges på den ene foten og skal vippes i ruten til den som handset. Den som handset må la en fot berøre bakerste del av ruta og ikke røre seg før straffetakeren løfter foten med bassen eller vipper den. Den som handset skal da prøve å forhindre at bassen faller i sin egen rute. Treffer bassen i ruta til den som handset blir det selvsagt mål.

Spillerne må normalt holde seg innenfor sine egne ruter når bassen er i spill. Unntaket er hvis en spiller tar med seg bassen ut av ruta (merk at spilleren har bassen) når den er i spill ved at han vipper/trikser, bassen ligger på panna eller at bassen sitter fast mellom beina o.l.
Forannevnte spiller kan gå mellom rutene, men ikke inn i andre sine ruter. En kan frakte bassen med alt utenom hendene, og man har ikke lov til å bruke hendene til å plassere bassen et sted på kroppen for transport. Det må skje med andre kroppsdeler og når bassen er i spill.

Spillerne må selv ha kontroll på hvor mange mål de har fått. Sammen kan spillerne på forhånd sette en grense for hvor mange mål de skal spille til. F.eks. en går ut av spillet når en har fått 10 mål. Den spilleren som står igjen til slutt, etter at alle andre har gått ut, har vunnet.
Spillet kan avsluttes når som helst og da er den spilleren med minst mål seierherre.

Når spillere går ut av spillet kan de tomme rutene gjøres om til “dauruter”, friruter eller “blakkaruter”. Den av de gjenværende deltakerene som først setter foten ned i den tomme ruta, avgjør om basseruta skal være “daurute”, frirute eller “blakkarute”.
Hvis bassen faller i en “daurute” straffes den spilleren som sist berørte bassen med et mål. Treffer bassen i ei frirute skjer det ingenting, ruten blir da å betrakte som området utenfor rutene. Hvis bassen treffer ei “blakkarute” medfører det at den spilleren som sist berørte bassen går ut av spillet. Spilleren er “blakka”.

Begrep og uttrykk

HANDS:
Det er ikke lov til å bruke hendene i basse. Når en spiller berører bassen med hånda med vilje kalles det hands. Når en spiller handser dømmes det straffe.

STRAFFE:
Straffe dømmes når en spiller har handset. Straffen taes av den som berørte bassen sist før handsen. Den spilleren som hanset må stå med en fot på rutestreken. Foten skal berøre ruten lengst bort fra den som tar straffen. Den som tar straffen har en fot på rutestreken nærmest ruten til den som handset. På denne foten legges bassen, og spilleren skal prøve å vippe bassen i motstanderens rute. Motstanderen har ikke lov å røre seg før bassen har forlatt foten og det er ikke krav om at bassen må være over knehøyde.

OPPLEGG:
Når bassen har vært ute av spill settes den i spill igjen ved et opplegg. Opplegget taes med et tilslag med foten. Opplegget taes av den spilleren som fikk tak i bassen etter at den var ute av spill. Hvis bassen går direkte i ei rute fra opplegg settes det krav til at bassen må ha vært over knehøyde. Opplegg kan taes fra egen rute eller fra det stedet den ble plukket opp.

DAURUTE:
En daurute er en tom rute som gir mål til de spillerne som klarer å treffe ruta. Hvis bassen havner i ei daurute er det den spilleren som sist berørte bassen som får et mål imot seg.

FRIRUTE: Ei frirute er ei tom rute som ikke har noen praktisk betydning. Friruta blir å betrakte som et friområde på lik linje med området rundt basserutene.

BLAKKARUTE:
Ei blakkarute er ei tom rute og spillere som treffer i ruta blir blakka, det vil si at de går ut av spillet.

BLAKKA:
Når en person går ut av spillet, sier vi at han er blakka. Den som blir blakka må vente til en ny omgang for å være med. En blir automatisk blakka hvis en får bassen i ei blakkarute.

POTTE:
Det kalles potte når en spiller holder bassen i ro mellom kroppsdeler. Det kan for eksempel være mellom knærne, mellom tennene o.l. Det er ikke lov å lage mål direkte fra potte. Det vil si at hvis en spiller har bassen i munnen og slipper den ned i en rute så underkjennes målet. Spilleren må slippe bassen fra potte og berøre en annen kroppsdel før han/hun får evt. mål godkjent

VIPPING:
Vipping eller triksing er en måte å frakte bassen med seg eller holde den i spill. Det er på samme måte som i fotball og går ut på å holde bassen i lufta. Hvis en spiller vipper i egen rute og bassen faller i ruta blir det dømt mål. Hvis spilleren befinner seg utenfor ruta og bassen faller utenom rutene skjer det ingenting. Da er det bare å ta opp bassen og foreta et opplegg.

BASSERUTE:
En basserute er egentlig en sirkel som bør ha en diameter på 1,5-2m og avstanden mellom nærliggende ruter bør minst være en halv meter, men det mest brukte er at avstanden mellom nærliggende ruter er lik rutenes diameter. Rutene kan tegnes med kritt, fargestifter eller lignende på asfalt. De kan lages med foten eller en pinne i grus eller snø. Her er det bare å bruke fantasien og de redskaper en har.

MÅL/PRIKKER:
Mål eller prikker, som det også kalles, dømmes kun når hele bassen faller i bakken innenfor basserutens streker. Hvis bassen havner på streken er bassen ute av spill.

ROTERING /ROKKERING:
Ved alle mål skal samtlige spillere skifte rute. Spillerne skal rotere med urviserne til en av de nærliggende rutene. Hvis basserutene er tegnet opp uten noe bestemt mønster kreves det at spillerne blir enige om hvordan rokeringen skal foregå.

Å lage en basse

Det er mange måter å lage en basse på. Da vi gikk på barne- og ungdomsskolen brukte vi votter (som vi tumlet sammen) og ¼ l. melkekartonger som vi klemte ned toppen på. Dette var nødløsninger hvis vi ikke hadde “ordentlig” basse. Den “ordentlige” bassen skal være laget av en sykkelslange. Først etter at sykkelslangene var lappet et par ganger og måtte byttes, fikk vi bruke dem til å lage basse med, for sykkelslanger var ikke noe vi fikk kjøpe for så å “ødelegge” med en gang. Vi vil her nevne noen måter hvordan en kan lage ulike typer basse av både sykkelslange og gummistrikk.

* Det som trengs er en sykkelslange (evt. gummistrikk), ei snor og ei saks. Snora bør være sterk, for at bassen ikke skal gå i stykker med en gang. Snora må heller ikke være for tykk slik at bassen blir god å spille med.

* Først klipper en opp ca. halve sykkelslangen (på tvers) slik at det blir mange små ringer. For at bassen skal bli best mulig anbefales en ringbredde på 2-3 millimeter.

* Enringsbasse: Trer ringene tett inn på ei snor (ca. 20 cm.) og knyter den godt sammen.

* Toringsbasse: Lager to enringsbasser som blir trædd gjennom hverandre.

* Treringsbasse: Samme prinsippet som ved toringsbassen, men her brukes tre enringsbasser.

* 8-tallsbasse: Trer ringene inn på ei lang snor (ca. 35-40 cm.) og knyter den godt sammen. Vri denne ringen til et åttetall. Brekker så åttetallet på midten og knyter topp og bunn sammen.

* Gummistrikkbasse (brukt i det uoffisielle basse VM i 1986): Tar to snører (ca. 50 cm. hver) og knyter dem sammen på midten og en får et snøre med fire like lange ender. Trer på 100 strikk (kontorstrikk størrelse nr. 14) på hver snorende. Til slutt knytes de fire løsendene sammen slik at bassen får en passe størrelse. Klipp av evt. snøre som blir til overs. Det kan selvfølgelig brukes sykkelslangeringer til å lage denne bassen også.

* En god basse bør hverken være for løs eller fast. Den skal en passe spenst og sprett som er nødvendig for å mestre vipping, heading, demping og annen bassebehandling som må læres for å mestre denne aktiviteten godt. En bra basse bør også ligge godt i hånda. Har ikke bassen likevekt kan en knyte den sammen med ekstra snor/hyssing for å skape dette.

Å kunne lage basse, ble før i tida sett på som en egen kunst. Det krevde mye for å få til en god basse. En person som kunne lage en god basse hadde status hos dem han spillte med. Det samme gjaldt for dem som eide en god basse.

Vi håper at dere nå kan få litt glede og nytte av dette ideheftet. Hjelp oss å ta vare på denne særtrønderske kulturarven som bassen representerer. Hvis det er noe dere lurer på eller ønsker å få vite noe mere om så er vi behjelpelig med det.

Lykke til !